Jo, Eric Mingus er sønn av sin far, Charles Mingus, og er nok en smule arvelig belastet innenfor det musikalske. Han er født i 1964, og har fulgt i sin fars fotspor, ikke mest som bassist, men sanger, og han er å finne på flere soloplater pluss som bidragsyter på noen andres plater.
Nå har han gjort et samarbeid med saksofonisten Cathrine Sikora, som ikke har like sterke familietradisjoner å hvile på, men som de senere årene har vært med på å løfte til mer eksperimentelle delen av den irske jazzen. Hun kommer fra West Cork, men har oppholdt seg i New York de senere årene.
De to har samarbeidet i flere år, både som duo og i større ensembler. De spiller ofte på klubber i New York, og de har turnert med musikere som Tracy Bonham, the Crome Cranks og David Amram (hvis moen skulle ha kunnskap om disse). Tidligere har de utgitt duoalbumet «Clockwork Mercury», og med stoffet fra den platen, som er deres versjoner av Johnny Cash-melodier, har de gjort en viss suksess.
Deres samarbeidsprosjekt, «Chrysalis» er en hyllest til sommerfuglene, og de er inspirert av Vladimir Nabokovs studier av Lepidoptera, (det vil ikke forundre meg mye om kollega Hauknes nå kommer med en lang utredning om Lepidopteraen historie, livsløp og levekår), og fascinasjonen av at denne delikate, vakre og skjøre skapningen kan være med på å redde den etter hvert så syke kloden vi bor på.
Eric Mingus figurerer mest som vokalist, og er, naturlig nok, hovedpersonen på platen. Og hvordan skal man så beskrive hans måte å synge på? Som en slags punk i tradisjonen etter Captain Beefearth, Tom Waits og David Thomas, kanskje? Vi vet at han har vært aktiv på scener som GBGB’s, Knitting Factory og Tonic i hjembyen, så han kan nok best plasseres innenfor den litt alternative jazzen. Og Sikora er en saksofonist som har en god evne til å legge de rette tonene til Mingus’ stemme. Hennes saksofonstemme, særlig når hun plukker fram tenoren, er mild som en sommerkveld, og skiller seg veldig fra Mingus’ råbarkede stemme. Dette skaper en fin kontrast, som er med på å gjøre platen spennende. Hun arbeider jevnlig med en rekke av de alternative rockerne i New York, hun har spilt ofte på The Stone og har spilt med Karl Berger’s Improviser’s Orchestra. Og siden en av hennes viktigste inspirasjonskilder er den britiske saksofonisten Evan Parker, så er hun umiddelbart godkjent her på salt-peanuts.eu.
Vi får åtte komposisjoner de to har skrevet sammen, og alle er på duo, og det hele er utformet som en slags suite. Vi får høre Mingus på vokal, bass (selvfølgelig) og gitar, mens Sikora trakterer tenor- og sopransaksofon. Og hele veien er det et originalt «verk» vi får ta del i.
Å beskriver sommerfuglene på denne måten er en original idé. Spesielt fordi Mingus’ stemme er såpass rå og upolert, og at sangen blir avløst av en slags resitasjon innimellom. Dette sammen med Sikoras diamentalt motsatte tone i hornene, gjør dette til en spennende reise.
Jeg har hørt Eric Mingus tidligere, men det var en del år siden. Nå synes jeg han har utvidet sin stemme til å bli enda mer råbarket enn tidligere, noe som gjør han godt. Men som bassist har han et stykke å gå før han matcher faren. Men som gitarist er han helt ok. Litt i Marc Ribot-landskapet, kanskje. Og når Sikora plukker fram sopransaksofonen, får vi en original og fin stemme.
Dette er nok en plate som ikke kommer til å selge i «bøtter og spann», men hos meg vil den bli spilt ofte. For det er en spennende innspilling, med et viktig budskap. Og akkurat det er det jo slett ikke alle budskap som kommer fra Sambandstatene som er om dagen!
Jan Granlie
Catherine Sikora (ts, ss), Eric Mingus (v, b, g)
