Den amerikanske cellisten Erik Friedlander er bosatt i New York City. Han er en veteran fra New Yorks eksperimentelle improvisasjonsscene, og har jobbet i mange sammenhenger, men er kanskje mest kjent for sine hyppige samarbeid med saksofonisten John Zorn.
På sin nye plate, sammenligner han musisering og de uforutsette parallellene i improvisasjonens kunst med det sterke vokabularet i Mixed Martial Arts (MMA). På Bandcamp sier man at «de utforsker de uforutsette parallellene mellom musikkens disiplinerte artisteri og den strategiske kampen i kampsporten, hvor Friedlander og bandkameratene leverer kraftige opptredener som fletter sammen intensitet, ynde og et snev av kampånden. Den resulterende soniske odysseen vil garantert etterlate lytterne lamslått og kanskje til og med litt slått ut».
Det er, i alle fall fra mitt synspunkt, en overraskende sammenligning, selv om vi vet at improvisert jazz har mye til felles med, i alle fall, lagsport. Men at noen ville sammenligne det med MMA, var for meg, overraskende. Nå må jeg innrømme at MMA aldri har vært min favorittsport. Jeg har vel aldri hatt lyst til å overvære en eneste MMA-kamp, og jeg er ikke sikker på om Friedlander klarer å overbevise meg om å endre på min interesse for noen som helst form for sport til fordel for den, relativt rå og heftige sporten. Og jeg foretrekker heller å bli slått ut av god musikk, enn å gå en eneste runde i MMA-ringen.
Med seg på platen har han bandet The Throw, med pianisten Uri Caine, bassisten Mark Helias og trommeslageren Ches Smith. I tillegg gjør de suiten «Floating City», med den portugisiske vokalisten Sara Serpa, gitaristen Wendy Eisenberg, Helias og Friedlander.
Og de starter med MMA-sammenligningen og låten «Sprawl», som er en drivende sak med storslått cellospill over resten av bandet, hvor Uri Caines pianospill ligger godt framme i lydbildet over et utmerket bass- og trommespill. Jeg overraskes over at det er såpass mye driv i denne låten, som ligger et godt stykke fra det jeg har vært vant til å høre fra Friedlander. Dette er råtøff og moderne, akustisk jazzmusikk fra fire utmerkede jazzmusikere, og det svinger hele veien storslagent, mye på grunn av bass- og trommespillet.
Andresporet, «Foot Stump» fortsetter den fine stemningen, og foreløpig er det relativt gemyttlig i «ringen». Denne starter med fint spill fra Friedlander og Caine, hvor cellospillet glitrer. Det er ikke ofte vi hører slikt cellospill innen jazzen. Som regel er de cellistene, i alle fall de jeg hører, frittgående utøvere som bekjenner seg mest til den frie improvisasjonen. Men her er det musikk som svinger upåklagelig, med fire musikere som boltrer seg i den nyere jazzen, før vi får den roligere «Shimping (Mod 9)», som nærmest danser av gårde i starten, med (nesten) klassisk lignende pianospill, slik vi er blitt vant til å høre fra Caine. Men kun i en kort sekvens. Det virker som musikerne koser seg «glugg i hjel» i denne vekslende komposisjonen, som har mange elementer som fascinerer. Og hele veien er det pianoet som fører an.
Deretter følger «Ground and Pound (Mod 1)», som også er en drivende sak, men her er trommespillet til Ches Smith en vesentlig bestanddel, noe han mestrer på aller beste måte. I B-delen roes det hele helt ned, før de igjen er inne i et slags tema som «riffer» fint som avslutning. Deretter følger «D’Arce (Mod 2)», også en låt som består av flere spesifikke sekvenser, som gir en god blanding både fra det klassiske og jazzen. Her får vi også et dypt og fint «mellomspill» fra bassen til Helias, med de andre «lekende» rundt.
I «Contender» er vi igjen tilbake til en form for moderne jazz som svinger storveis. Et fint, lite tema som de bygger på og rundt, med Caine og Friedlander i ytterst lekent humør, før vi i B-delen får mer dramatikk, Her har kanskje motstanderen tatt telling, men han kommer seg opp i stående før dommeren har telt til ti (om det er det de gjør i MMA-sporten). I en kort stund lurer man på om motstanderen er slått ut for godt, men Caines relativt heftige pianospill får han på beina igjen, før kampen går videre, og volden blir ren underholdning. En drivende, god låt.
I «Submission» tar de det ned igjen med vakkert spill fra Friedlander. En slags lyrisk perle stryker oss «medhårs», og det kan nesten virke som kjemperne har en pause for å komme seg til hektene. Dette er kanskje platas vakreste spor, og det skal en god del til, for at jeg skal koble denne til den relativt beinharde og brutale sporten MMA. Vi får en fin pianosolo over et deilig komp, og lytter man til Helias sitt bass-spill der bak i Caines solo, oppdager man mange nydelige detaljer, før den gode bassisten får slippe til som solist igjen. En deilig låt!
Så avslutter de «hoveddelen» av platen med «Kimura», en fin og rytmisk sak, hvor Friedlanders cello kommuniserer fint med pianoet, og vi får en fin cellosolo, og det hele svinger aldeles vidunderlig.
Det som kalles bonusspor, «Floating City», består av sju spor, hvorav spor 3 og spor seks er introer eller mellomspill.
Dette er en helt annen type musikk, men like fascinerende. Og de starter med «Floating City I» med Sara Serpas fine, ordløse vokal, før Helias avleverer en strålende bass-solo, før den ordløse sangen kommer inn igjen, og cellisten legger opp til en duo mellom seg selv og vokalisten, med de andre liggende bak. Friedlander tar styringen med en nydelig cellosolo, og hele veien svinger det på en deilig måte. Nydelig! Så går de over i «Floating City II», med Serpas fine og klare vokal i front i starten sammen med Helias’ bass, før de andre nærmest kommer smygende inn. I B-delen kommer også den akustiske gitaren til Eisenberg inn, i et landskap som ikke ligger så langt unna Mary Halvorson og Joe Morris, og vi får en «løsere» sekvens, før Serpa tar oss tilbake til temaet, som nesten kan høres ut som noe Johan Sebastian Bach kunne ha laget i utgangspunktet. Men her tas det inn i jazzen på en fremragende og deilig måte.
Deretter får vi den korte «Floting City – Interstitial I» kun for Wendy Eisenbergs akustiske gitar, før vi får den deilige «Floating City III». Vakker, ordløs vokal over et fint komp, som også har noe fra Bach i seg, men på nydelig «jazzvis», med den nydelige vokalen til Serpa i front. Og det hele er bare så vakkert, før vi får en fin gitarsolo med komp av cello og bass, før celloen tar mer og mer over, og det hele er til å bli slått ut av, selv om MMA-kampen definitivt er over for lenge siden.
«Floating City IV» svinger som var det en moderne versjon av noe Manhattan Transfer kunne ha gjort – eller Chet Baker. Men med Serpas klokkeklare vokal i front, blir dette noe helt særegent. Friedlander kommer inn med en deilig solo, før Helias er på plass med nok en nydelig bass-solo, før Serpa igjen er i front med sin nydelige vokal over bass og akustisk gitar. Dette må være noe av det fineste som er laget av kammerjazz på svært mange år! Mer fint spill på den akustiske gitaren, før de er tilbake til temaet.
Så følger den korte «Floating City – Interstitial II». 45 sekunder med vokal, cello, gitar og bass, som er den perfekte introen til «Floating City V», den siste, og mest eksperimentelle og utfordrende delen av suiten, i alle fall i starten. Så legger Friedlander opp til melodien før Serpa kommer inn sammen med Eisenberg, og vi får en deilig avslutning på en av de fineste jazzsuitene jeg kan huske å ha hørt.
Dette er blitt en fantastisk plate i to klart adskilte deler (suiten «Floating City» er kun med på CD-utgaven). Man kan sikkert bli slått ut både som publikummer og medvirkende i en MMA-kamp, men her slås man i bakken rent musikalsk av både det strålende spillet i den første delen, og av suiten, på grunn av de nydelige delene og de fantastiske musikerne, særlig på grunn av Sara Serpas deilige vokal, det fine og originale gitarspillet og de Bach-lignende sekvensene.
Dette er en plate man skal ha på CD. Fordi begge delene er viktige for helheten. Det deilige, og overraskende, og drivende spillet i Friedlanders komposisjoner i «MMA-delen» og den vakre og kreative musikken i suiten.
En fantastisk utgivelse som jeg anbefaler alle å skaffe seg.
Jan Granlie
Eric Friedlander (cello), Uri Caine (piano), Mark Helias (bass), Ches Smith (drums), Sara Serpa (vocals), Wendy Eisenberg (guitar)
