Hardingfelespilleren Erlend Apneseth og hans trio er nå ute med det vanskelige tredjealbumet, og denne gangen har de valgt å utvide trioen til også å innbefatte accordeonisten Frode Haltli, en musiker som Apneseth spiller med til daglig i Frode Haltli Avant Folk, et stort ensemble som kombinerer den norske folkemusikken med jazz og samtidsmusikk på en ytterst sjarmerende og spennende måte.
Ved siden av disse to, møter vi også Stephan Meidell (baritone g, zither, live sampling, elec.) og Øyvind Hegg-Lunde (dr, perc). Musikken er laget som et bestillingsverk til festivalen Bergen Kjøtt, og ble innspilt der i september 2018.
Og allerede fra første tone, er dette en spennende reise i moderne, norsk folkemusikk, ispedd moderne elementer, omtrent som man går i bunad og joggesko, hvis du skjønner.
Det starter med Apneseths pizzikato-spill på fiolinen over et slags dronelandskap skapt av Haltli og Meidell. Og herfra og ut, er dette en fryd for øret. Noen av «strekkene» inneholder også arkivopptak av personer i folkemusikkmiløjøet som enten forteller (som Audun Takle i åpningssporet «Mor Song», hvor han forteller om moren som alltid sang, eller sang, som Karen Hatleberg i andresporet «Salika, Molika», og Harald Takles sang i femtesporet «Takle»). I disse «strekkene» utvikler musikken seg ut fra det som blir sunget/fortalt, og i «Salika, Molika» integreres Hatlebergs sang i den moderne formen for folkemusikk som musikerne fremfører og det hele går opp i en annen helhet. Strålende.
I andre låten, som for eksempel tredjesporet, «Cirkus», starter man i dronemodus, før det legges en slags groove og musikken glir over i en deilig og swingende melodi, der det er umulig å la foten være i ro. Og hele veien utvikles musikken til noe helt særeget, med noen «strekk» hvor man lar det hele gli litt ut, før man igjen er inne i grooven. Deiligere enn dette, blir nesten ikke musikk!
«Pyramiden» starter også litt svevende og løst, før de raskt er over i en norsk folkemelodi, som er så lett på foten at den nesten letter fra bakken, før man er over i «Takle», hvor Harald Takle fra et gammelt opptak av en trommeslått, som i denne sammenheng nesten blir som jazz-scatting. Musikken som legges til er tøff og drivende, og får Takles sang til å virke moderne og samtidig. Her har bandet gjort den gamle trommeslåtten om til en drivende og deilig låt som mer enn gjerne kan ha hitpotensiale. Fantastisk!
I «Solreven» tar de det helt ned, etter den relativt heftige «Pyramiden», og musikken beveger seg inn i et dronelandskap hvor vi har hørt gitarist Meidell mange ganger før. Hardingfela kommer smygende, og vi får en melankolsk melodi som kryper inn i deg og bosetter seg langt inne i sjelen.
Så avslutter de med «Kirkegangar», som også starter som en slags drone. Accordeon ligger under med nærmest overtonespill i hardingfela på toppen, før en basstromme kommer inn og Apneseth glir over i et vakkert tema, som bare går og går og utvikles litt etter hvert, før de roer det helt ned, og de 32 minuttene og 57 sekundene med utrolig deilig musikk er over.
Det er noe helt særpreget med den norske folkemusikken, som går rett i hjertet på oss nordmenn, nesten uansett hvor lenge man har vært borte fra landet. Jeg tror ikke det dreier seg så mye om natur, fjell og fjord, slik mange vil ha det til, men heller om noe langt inne i kroppens innerste rom, som setter i gang vibrasjoner når musikken fremføres slik som her. Enen helt enkelt på hardingfela, eller i moderne tapning, som vi også får mye av her. Og jeg tror det er slik med alle folkeslag og grupper. Når man får den ekte musikken man mer eller mindre bevisst fikk inn med morsmelka, så reagerer man på en helt egen måte. Det være seg om du kommer fra Kuala Lumpur, Västerås, Dehli eller Oregon. Og det er arv og røtter man skal vite å ta vare på. Og det er noe politikerne i alle land skal verne om, støtte og være med på å utvikle. For denne kulturarven sitter mye bedre og lengre enn de fleste lettbente popmelodier som blir spydd ut gjennom de multinasjonale plateselskapene.
Og Erlend Apneseth og hans musikalske venner, har laget den perfekte kombinasjonen av norsk folkemusikk og mer moderne toneganger som samtidsmusikk og jazz, ispedd litt rock’n roll og galskap, slik vi vet Frode Haltli er i stand til å lage. Det er blitt en aldeles nydelig plate, som aldri noen av de riktig store selskapene noen gang har våget å utgi. Men Andreas Risanger Meland i Hubro er en modig fyr. Han utgir i hovedsak musikk ingen andre tør å ta i, og denne gangen synes jeg han så til de grader har truffet spikeren på hodet, og utgitt en perle av en plate!
Jan Granlie
Erlend Apneseth (hardanger vio), Stepan Meidell (baritone g, zither, live samp, elec), Øyvind Hegg-Lunde (dr, perc), Frode Haltli (acc)
