Det er ikke så ofte vi her på salt peanuts* anmelder noe som kan bhetegnes som rotekte, norsk folkemusikk. Man da felespileren Erlend Vikens plate «Sastrugi» havnet i spilleren første gang, tenkte jeg at det skal bli deilig å bruke litt tid på de virkelige dype røttene av den norske folkesjela.
Erlend Viken kommer fra Oppdal, ei bygd sør i Trøndelag (samme bygd som Ingebrigt Håker Flaten). Dette er ei bygd hvor man ikke er bekymret for snøforholdene i vintermånedene. Hvert år er det mer enn nok av slaget i bygda, noe det rike alpinmiljøet i fjellsidene har bevist gjennom generasjoner. Og platen som har fått navnet «Sastrugi» er en hyllest til vinteren, noe som virkelig trengs i år, hvor snøen har uteblitt i store deler av «vinterlandet». Platen er også et uttrykk for bekymring for at vinteren er i endring, og at klimaendringene vil få stor betydning for de kalde og fine vintrene man er vant til i Norge.
Det starter tradisjonelt med Vikens fele i de første te minuttene av åpningssporet «Første dryss». Musikken er akkurat så innfløkt som jeg synes den norske folkemusikken skal være. Men etter drøyt tre minutter kommer de andre musikerne inn, og vi havner i et slags folke/pop/jazz/rock-landskap som duver deilig av gårde.
På platen har han med bassisten og vokalisten Ellen Andrea Vang, kaltelespilleren og vokalisten Maija Kauhanen, gitaristen, banjoisten og vokalisten Marius Graff og trommeslageren og perkusjonisten Erland Dahlen, pluss at de har invitert med vokalisten Tuva Syvertsen (fra Valkyrien) på Vikens «Pudder».
Innimellom får vi såkalte «uodde» taktarter med folkemusikken som basis og med ordløs vokal, el.gitar og mer moderne rytmiske elementer iblandet det folkelige, noe som gjør platen spennende, men stort sett er dette musikk man mer enn gjerne kan ta seg en svingom til. De fleste låtene er skrevet av Viken, men har får også hjelp av Ellen Andrea Wang («Fjord»), Frida Ånnevik som tekstforfatter («Et gammelt ord for snø» og «Etter deg»), og Maija Kauhanen («Is/Vidsyn»).
Jeg har en mistanke om at Kauhanen har hatt mer enn en finger med i utarbeidelsen av flere av disse låtene. For hun har finsk opprinnelse, og mange av låtene er bygd opp på noenlunde samme måte som for eksempel det finske bandet Värtinnä, hvor den rene folkemusikken settes i tett samspill med mer moderne rytmer og vi får en helt egenartet musikk som bør fenge både folkemusikkfanatikerne og rock/pop og jazzentusiastene.
Viken er en dyktig felespiller, som trakterer hardingfele, vanlig flatfele og oktav fele (pluss vokal). Han skriver fine melodier som går rett inn i folkemusikken, og med dyktige musikere fra andre deler av de norske musikklivet som «medarbeidere», blir dette riktig så fint. I «Et gammelt ord for snø» får vi høre Ånneviks tekst bli fremført av Ellen Andrea Wang i et fint arrangement, som blir fulgt godt opp av Wangs «Fjord».
Og slik kan vi sette oss rolig tilbnake og kose oss gjennom de 12 låtene. Og når Tuva Syvertsen gjør den fine «Etter deg» med tekst av Ånnevik og musikk av Viken, og som er en deilig og swingende folkemelodi, så er i alle fall denne anmelderen mer enn fornøyd. Så får vi den fine avslutningslåta «Bestandig» nærmest som en bonus. Deilig!
Erlend Viken og hans musikalske venner, har laget en fin plate i skjæringspunktet mellom folkemusikk, viser, pop, rock og jazz. Men jeg synes hele tiden at det har vært på folkemusikkens premisser, siden Vikens låter er og blir folkemusikk, som er bearbeidet ved hjelp av andre, ikke fult så vanlige, folkemusikkinstrumenter.
Anbefales!
Jan Granlie
Erlend Viken (hardingvio, vio, oktav-vio, v), Ellen Andrea Wang (b, v), Maija Kauhanen (kantele, v), Marius Graff (g, bjo, v), Erland Dahlen (dr, perc), Tuva Syvertsen (v)
