Utgivelsen av dobbelt-albumet «e.s.t. live in london» er utgitt for å markere at det er ti år siden den tragiske dykkerulykken til pianisten Esbjörn Svensson. Kanskje ikke en hendelse man burde feire med å utgi et strålende livealbum, men i alle fall en mulighet ACT har gitt oss til å få være «til stede» under triens konsert i Barbican Centre i London den 20. mai 2005.
Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.), var utvilsomt et av Sveriges størst jazzsuksesser gjennom tidene i de årene de eksisterte som trio. De klarte, på mystisk vis, å lage musikk som de fleste musikkinteresserte kunne like. Ikke bare jazzfolket, men alle deler av folket, og deres konserter var nesten som pop- og rockekonserter, selv om musikken var akustisk triojazz med svenske røtter tilbake til musikere som Jan Johansson, Georg Riedel, Lars Gullin og andre, med klare referanser til den svenske folkemusikken.
Trioen ble, selvsagt, oppløst etter Svenssons tragiske ulykke, og det gikk lang tid før medmusikantene, bassisten Dan Berglund og trommeslageren Magnus Öström fortsatte sine musikalske karrierer.
«e.s.t. live in london» inneholder 10 komposisjoner, hvor mange tidligere har vært å høre på flere av trioens mange plater. Men selv om man har hørt komposisjonene tidligere, blir det noe spesielt å høre dem på denne konserten. Både på grunn av historien, og fordi musikken de fremfører er så bra! Vi får låtene «Tide Of Trepidation», «Eighty-eight Days In My Veins», «Viatcium», «Mingle In The Mincing-Machine», «In The Tall Of Her Eye» og «The Unstable Table & The Infamous Fable» på første CDen, før de fortsetter med «When God Created The Coffebreak», Behind The Yashmak», Believe, Beleft, Below» og «Spunky Sprawl» på andre.
Og hele veien låter denne trioen som et trehodet troll, hvor alle tre spinner rundt den samme aksen, «leker» og utfyller hverandre musikalsk på strålende vis. Svenssons pianospill er så nordisk som en midtsommernatt, Berglund bass-spill kompletterer og gnir seg inntil pianolyden på en fremragende måte, og Öströms trommer ligger og styrer det rytmiske, uten å ta overvettes mye plass. Han bare er der og leverer akkurat det som trengs for å utfylle de to andre. Lyden er hele veien strålende, noe vi forstår når vi vet at det er Åke Linton som har styrt lyden i Barbican Centre denne maikvelden.
Noen jazzjournalister har opp gjennom årene sammenlignet musikken til e.s.t. med pianisten Keith Jarrett, og på denne utgivelsen er det særlig låten «Belive, Beleft, Below» som har fått denne sammenligningen. Men det er jeg overhode ikke enig i. Jeg synes e.s.t. har sitt helt eget fingeravtrykk på den musikken de lagde. Det er mest i ettertid at det har kommet pianotrioer som har forsøkt å legge seg i sporene etter e.s.t., de fleste for øvrig uten å lykkes særlig godt.
«e.s.t. live in london» er et utmerket minne om et av Sveriges mest populære jazzband gjennom tidene. Sammen med et par norske band (Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær i første rekke), skal de ha en stor del av æren for at den «nordiske sounden» har blitt så populær også utenfor det kalde nord. Og i dag kan vi høre pianotrioer fra hele verden gjøre iherdige forsøk på å nærme seg den musikken e.s.t. lagde, uten å nå opp til ankelen til Esbjörn Svensson og hans medmusikanter.
Jan Granlie
Esbjörn Svensson (p), Dan Berglund (b), Magnus Öström (dr)
