Den svenske pianisten Esbjörn Svensson ble, på mange måter, en slags redning for mye av den svenske jazzen. Med sin trio, e.s.t. bestående av han selv på piano, bassisten Dan Berglund og trommeslageren Magnus Öström, skapte de en slags «ny» jazz, som ble en oppvekker for mange, og som hadde jazzen som grunnelement, men som også hadde klare og mer rocka elementer, og hvor «grooven» og den sugende rytmen var viktige elementer. Svensson døde under tragiske omstendigheter den 14. juni 2008, og etter det gikk det flere år før de andre musikerne i trioen fortsatte å spille.
e.s.t. utga til sammen 13 album, som startet med When Everyone Has Gone i 1993, og avsluttet med Leucocyte i 2008 og 301, som kom ut flere år etter Svenssons død i 2012. Høydepunktet for undertegnede var utvilsomt platen From Gagarin’s Point of View fra 1999. De samarbeidet også en del med andre musikere, så som Lina Nyberg, Louise Hoffsten, Victoria Tolstoy, Krister Andersson, Nils Landgren og, ikke minst, vokalisten Freddie Wadling på den himmelske platen En skiva till kaffet fra 1999.
Og det var som trioen e.s.t. at Svensson virkelig briljerte. Med utrolig tøffe komposisjoner, og med et gnistrende pianospill, særlig på de første platene, var han med på å løfte trioen til å bli en av de mest spennende og populære jazztrioene på mange år i Skandinavia og Europa.
Og nå har plateselskapet ACT valgt å utgi en soloplate med Svensson. HOME.S. er Svenssons eneste soloalbum og er hentet fram fra arkivene over et tiår etter at det ble spilt inn. Siden begynnelsen av 90-tallet, fokuserte Svensson nesten hele sin kreative energi og innspillingsaktiviteter på e.s.t. Dermed er disse nye opptakene ikke bare de første, men praktisk talt de eneste som viser Svensson i en annen setting enn trioen. Opptakene har ligget hos enken Evas personlige arkiv. Innspillingene er gjort kun noen uker før Svensson forlot denne verden, og om de var beregnet for utgivelse den gang, men Svensson hadde nok en idé med å spille det inn.
Og vi får ni fine og, i hovedsak, veldig svenske improvisasjoner eller komposisjoner, hvor Svenssons lyriske egenskaper kommer godt fram. Og fra åpningen med «Alpha» til han avrunder med «lota», er dette usedvanlig vakker musikk.
Vi er jo vant til å høre Svensson i «groove»-humør, hvor det nesten er umulig for lytteren å sitte stille. Men her tar han seg god tid, og spiller, stort sett, neddempet og vakkert, hvor åpningssporet og den nesten klassiske «Gamma» blir hovedpunktene for denne anmelderen. I «Delta» briljerer han mer, og det er nesten som han lager en versjon av noe Johan Sebastian Bach kunne ha komponert, men i Svenssons egen verden. Det samme er følelsen i det åttende sporet, «Theta», klassisk og nesten i John Lewis sin ånd, men hele veien med sitt helt personlige fingeravtrykk. Og når han avslutter med «lota» fullfører han sin blanding av Bach, svensk folkemusikk og egne personlige tolkninger på en ytterst overbevisende måte.
Dette er blitt en nydelig solopianoplate, som nok en gang viser at Esbjörn Svensson gikk ut av tiden altfor tidlig.
Jan Granlie
Esbjörn Svensson (p)
