I 1863 skrev Herman von Helmholtz en fundamental tekst om akustikk, som han kalte «On the Sensations of Tone as a Physiological Basis for the Thery of Music», en tittel som trommeslageren Michael Griener mente var passende for den nye innspillingen til trioen Griener, Christian Weber (bass) og Ellery Eskelin (tenorsaksofon). En like god beskrivelse på den musikken vi får servert på denne innspillingen kunne vært «Two Steps Behind Air». Og med det mener jeg at bandet ligger tett i hælene på Henry Threadgills utmerkede trio AIR, som gjorde furore innenfor den frittgående musikken i perioden 1975 – 1986, hvor de gjorde en rekke strålende album, blant annet «Air Lore» (Arista – 1979), hvor de tolker låter av Scott Joplin og Jelly Roll Morton sammen med Treadgills egen «Paille Street».
Noe av den samme følelsen får man når man lytter til «sensations of tone». Her får vi annenhver låt gjort av de tre i fellesskap, som mer tradisjonell freejazz, mens de andre komposisjonene er gjort av Jelly Roll Morton, Benny Moten, Boutelje/Winfree, og Waller/Brooks. Og det merkelige er at alt passer perfekt sammen.
Det starter med de tres «Orchard and Broom», og første gangen jeg hørte den tenkte jeg at, ok. nok en freejazz-skive hvor den kollektive improvisasjonen står i førersetet.
Men så viser det seg at dette nesten ni minutter lange «vorspielet» bare er starten på en herlig musikalsk lapskaus hvor man blander tradisjonen med det nyeste nye.
For allerede i andresporet, «Shreveport Stomp» av Morton, tar det løs med en praktfull versjon av den gamle tradjazz-låta. Eskelin ligger tett på Threadgills måte å fremføre denne musikken på, og både Weber og Griener er helt framme på tåspissene i fremførelsen. I mange tilfeller, når musikere som til daglig oppholder seg innenfor den frie musikken tar for seg «gammeljazz», så kan det ofte virke litt ironisk og som om de fleiper med historien. Men ikke her. Her er alt gjort med største respekt, og det gjøres aldeles strålende.
Deres egen «Cornelia Street» følger, og vi innbiller oss at de her hyller den fine jazzklubben Cornelia Street Café, som ligger i denne gata. Og her er de tilbake i den frittgående jazzen, hvor de føler på hverandre.
Men det stopper brått opp når Paul Boutelje og Dick Winfrees «China Boy» entrer podiet. Da er vi igjen tilbake til 1922 og voudeville, og Paul Whiteman’s Orchestra, som gjorde denne kjent. Men de er ikke like tro mot originalen her. De bruker sine egne solistegenskaper til å forme låta inn i et relativt moderne formspråk, men aldri slik at det går utover melodiens opprinnelse. En flott versjon av låta!
Så er det tilbake i nåtiden, med deres egen «Ditmas Avenue», som føyer seg godt inn sammen de de andre egenkomponerte låtene, før Bennie Motens «Moten Swing», fra 1932 tar over, en låt som komponisten gjorde kjent sammen med sitt Kansas City Orchestra. Men også her får vi en personlig og nedpå versjon, som kanskje er platas fineste.
Enda en egen komposisjon følger. Denne gang «Dumbo», hvor de beveger seg så langt fra tretti-tallet som overhode mulig. Fritt improvisert og spennende, og hele veien med tre musikere som har en felles idé med friheten.
Så avslutter de denne flotte innspillingen med Fats Waller og Harry Brooks sin gamle hitlåt «Ain’t Misbehavin’» fra 1929. Denne serveres i e fin og tilbakelent versjon som passer perfekt inn i helheten på denne innspillingen.
På «sensations of tone» møter vi to musikalske verdener som forenes i det de tre musikerne trekker fra de gamle «perlene» fra 20- og 30-tallet. Her får vi det nyeste nye, i fint samspill med historien, noe som beviser at disse tre musikerne har full kontroll på historien og hvor jazzen egentlig kommer fra. Ei morsom, kreativ og spennende plate!
Jan Granlie
Ellery Eskelin (ts), Christian Weber (b), Michael Griener (dr)
