Den amerikanske bassisten og vokalisten Esperanza Spalding er født den 18. oktober 1984. Hun vokste opp i Portland, Oregon, og startet med å spille fiolin da hun var fem. Hun er innehaver av fire Grammyer, inkludert Grammy for beste nye artist, og det er første gang en jazzmusiker har fått denne prisen.
Hun har utgitt fem album i eget navn, men hun har også medvirket på mange andres plater og turneer de senere årene.
Som bassist var hun en nyskapning da hun dukket opp på scenen for noen år siden. På den tiden var det ikke så mange kvinnelige bassister, særlig ikke innenfor den amerikanske jazzen. Og da vi hørte henne de første gangene, oppdaget vi en sped og liten dame som spilte bass som en stor, voksen mann.
Men da hennes plate «Chamber Music Society» kom i 2010, begynte vi å ane uråd. Her følte vi at det satt noen mektige menn (for jeg er overbevist om at det var menn i dyre dresser med makt) i plateselskapet og hadde en idé om at Spalding var en dame man kunne tjene penger på. Derfor ble også denne plata hennes mest komersielle og prosjektbaserte til da. Enda verre var det når «Radio Music Society» kom i 2012. Da var vi overbevist om at det var ikke dette Spalding hadde drømt om å gjøre. Her var det utvilsomt andre som trakk i trådene, og var med på å forflate den gryende bass-stjerna.
Og så kommer «Emily’s D+Evolution», so for så vidt er en helt ok plate, men her føler jeg at produsenter og andre har vært inne for å forme Spaldings musikk til å passe inn i det amerikanske voksenpop-markedet.
Hun har ikke lenger det store krusete håret, men er blitt dresset opp som en slags mørk Lady Gaga (se coveret), og musikken er så «paddeflat», at vi straks hører at dette umulig kan være den unge, hyggelige og sprelske damens verk.
Noe høres ut som en oppdatert versjon av noen av de senere platene med Joni Mitchell, og de absolutt minst interessante platene fra «dronningen». Det er nesten så jeg kan vedde på at Larry Klein har hatt en finger med i produksjonen.
Men i følge coveret, så er det Spalding selv som har produsert.
Uansett, dette er nok et tilbakeskritt for den Esperanza Spalding i alle fall jeg liker. Dette blir en slags smooth jazz, blandet med voksenpop som skjærer litt i hjerteroten på en gammel fan.
Hun har et knippe studiomusikere med seg og, ikke minst, ei røys av background vokalister, og alt er så tilpasset det amerikanske markedet at det nesten gjør litt vondt å høre på. Og det er synd, for Esperanza Spalding er en bassist og vokalist som burde klare seg mer enn godt nok uten å måtte ty til sikling på listetoppene.
Nei, unge dame! Finn tilbake til jazzmusikken, for det er der du hører hjemme!
Jan Granlie
Esperanza Spalding (v, b), Matthew Stevens (g), Karriem Riggins (dr, perc), Justin Tyson (dr) Corey King (synth, background v), Emily Elbert (baclground v), Nadia Washington (background v), Fred Martin (background v), Katriz Trinidad (background v), Celeste Butler (background v), Kimberly L. Cook-Ratcliff (background)
