Siden utgivelsen av debutplaten Originals i 2017 har den franske pianisten og komponisten Etienne Manchon vist seg å være grensesprengende ung stemme i den moderne, franske jazzen. Sammen med to av de beste instrumentalistene på Paris-scenen, Clement Daldosso og Théo Moutou, er de nå ute med sitt tredje studioalbum. Manchon og Moutou har spilt sammen i en rekke prosjekter fra klassisk til metal siden universitetstiden i Toulouse. De dannet trioen med Daldosso i 2016 for et engangsprosjekt på Centre de Montagne de Germ, og trioen har reist mye rundt i Frankrike, og opptrådt på mange av landets ledende klubber og festivaler.
Med to EP-er og to album under beltet siden 2018, fungerer Weird Life, ifølge presseomtalen «som bandets ode til alle raritetene i en musikers liv på veien; dypt spennende, givende og full av uventede kilder til glede og eventyr».
Vi får servert 11 komposisjoner, hvor de åpner med «Regard Noir», som kam høres ut som en vignett til ett eller annet underholdningsprogram på fjernsynet på 1990-tallet, med typisk «gammel» keyboardlyd i fronten, hvor musikken beveger seg inn i jazzrock-landskapet, et «skap» jeg ofte er svært kritisk til. Med drivende bass og typiske jazzrock-trommer, blir dette, allerede fra start en relativt enerverende opplevelse. Og det fortsetter delvis i andresporet, «Askja», selv om det her brukes vanlig piano. Men selv om pianospillet er relativt lyrisk, så er kompet godt inne i den «lettbente» jazzrocken. Og selv om pianospillet i starten la opp til en mer lyrisk stemning, klarer kompet å også få dette til å låte som mange pianister fra 1990-tallet, og plateselskapet CTI dukker opp i bakgrunnen.
Og slik fortsetter de med «C’est Bientôt mon anniversaire», hvor bassen spiller en viktig rolle, og setter an en balladestemning som pianisten legger seg tett på. Men de glir nesten ubemerket over i en slags «programmusikk», hvor vi hører at det er dyktige musikere, emn hvor den musikken de fremfører ikke helt faller i min smak. Etter hvert synes jeg de tre roer jazzrocken litt, men klarer ikke helt å legge den bort. Vi får noen fine bass-soloer, og pianospillet er gjennomgående fint, mens trommeslageren tydeligvis liker seg best i de partiene hvor han kan «kline litt til» med mer rocka spill.
Innimellom virker det som om de forsøker seg på noe i nærheten av Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.), slik de låt på sine siste plater. Og i de sekvensene hvor bassen får styre «skuta», synes jeg det låter helt ok.
Mesteparten av musikken blir, rett og slett, for «glatt» og tilbakeskuende til en tid som, etter min mening, var altfor preget av at jazzmusikere skulle forsøke å tjene store penger på musikken sin. Og det er greit nok at de vil tjene penger, men å gå den vegen denne trioen gjør, treffer ikke meg i mer enn korte øyeblikk, dessverre.
Jan Granli
Etienne Manchon (piano, keyboards), Clément Daldosso (double bass), Théo Moutou (drums, percussion, vocals)
