Pianisten Eunhye Jeong er en frittgående, eksperimentell pianist fra Sør-Korea, som de senere årene har markert seg sammen med blant andre trompeteren Wadada Leo Smith og cellisten Okkyung Lee. Som komponist har hun blant annet laget filmmusikk, og musikken til kortfilmen «Ancestry» sammen med Stevie Wonders trommeslager, Munyungo Jackson. Hennes tre siste album, «Turtle Suite» (2014), «Chi-Da» (2018) og «2 Begets 3» (2018) viste tre vidt forskjellige sider av hennes virke som kunstner, og hennes fjerde album, «The Colliding Beings, CHI-DA», er live fra en av hennes senere konserter i Seoul, Sør-Korea.
Og det er bare å si med en gang, dette er original musikk man slett ikke hører hver dag. Ved siden av det eksepsjonelle pianospillet, får vi også fremført det man kaller pansori, en historiefortellerform som ligger et godt stykke unna det barna her i Norden får på sengekanten. Det er en slags «punk»-fortelling, hvor ord og vendinger nærmest skrikes ut, og det vanligste er at det fremføres med trommekomp (som om det gjør det mer barnevennlig?).
Vi møter Jeong sammen med Il-Dong Bae, som er den som fremfører pansorien, Ji Park på cello og Soo Jin Sun på trommer. Og vi får servert fem historier som vi ikke aner hva handler om, men at det er adskillig mer dramatisk enn H.C. Andersen og Asbjørnsen og Moe, er det ikke tvil om.
Men selv om vi ikke forstår noe av det som fremføres vokalt (for det er en slags kombinasjon av «sang» og «fortellinger»), spiller ingen rolle. I stedet følger vi det vokale i samspill med piano, cello og trommer, noe som beviser at avstanden kulturelt mellom oss her oppe i steinrøysa og den litt ekstreme delen av Sør-Korea er og blir stor. For dette er såpass originalt at man blir ytterst fascinert av å lytte til kommunikasjonen mellom de fire, og det er bare å gi seg over.
Førstesporet, «Jeogori» er relativt aggressivt, mens andresporet, «Return to Life», i hovedsak ledes av Jeongs «lek» utenpå og inni pianoet. Fascinerende, men jeg skulle gjerne hørt, og ikke minst sett, dette live, for virkelig å få med meg hva som skjer hele tiden. Men så lenge vi har klart å oppspore en video fra konserten, sparer vi masse penger, og ikke minst klimafotspor på å sitte hjemme og se det i stedet for å reise til Korea.
Tredjesporet, «The Hope Landed» starter med vakkert cellospill, før det her, som i de andre låtene som starter pent og rolig, bygger seg opp til nærmest ekstase, og det er nesten umulig å ikke la seg rive med av hva som skjer. «The Sacrifice» starter litt på samme måte som de to foregående, og vi blir på en snedig måte ledet inn i eventyret av Jeongs fine pianospill og Parks cello, og det er nesten umulig å rive seg løs. Og når de avslutter med «Curtain Call», føler jeg at jeg blir sliten av å følge de fire musikerne hele veien. For dette er såpass intenst, samtidig som det er ustyrtelig vakkert, før «galskapen» og historiefortellingen kommer inn med så mye sorg og sinne at det nesten ikke er til å bære.
Musikken er hele veien ytterst sterk og intens, selv i de stille partiene, og det er fascinerende å høre Jeong og hennes medmusikanter kommunisere og improvisere over de fem «strekkene» på en såpass sterk måte.
Et band som hadde passet perfekt på Blow Out i Oslo eller på Klub Primi i København.
Jan Granlie
Eunhye Jeong (p), Il-Dong Bae (pansori), Ji Park (c), Soo Jin Sun (dr)
