Bassisten Greg Cohen er en av klodens mest etterspurte bassister, som har samarbeidet med såpass forskjellige kolleger som Woody Allen, Bob Dylan, Willie Nelson, Lourie Anderson, Steve Beresford, David Byrne, Kenny Davern og Ken Peplowski, Dave Douglas, Marianne Faithfull, Marc Ribot, John Zorn og, ikke minst Tom Waits. Han samarbeider også med vokalisten Randi Pontoppidan, en ytterst dyktig, eksperimenterende vokalist fra Danmark. Men hun har ikke bare arbeidet med eksperimenterende musikere. Hun har også spilt med Jamaladeen Tacuma, Simon Toldam, Jørgen Leth, Lotte Anker, Stuart Lynch, Makiko Hirabayashi og ikke minst, med Jacob Davidsen og Sissel Vera Petersen i Silence Trio.
Nå har de to vært i studio og gjort duoalbumet «Space Geode», hvor vi får nydelig og tungt bass-spill av Cohen, og utrolig flott vokal av Pontoppidan. I nesten en time stifter vi bekjentskap med kun disse to musikerne, og på store deler av platen, og de delene som jeg synes fungerer klart best, får vi kun bass og vokal. Innimellom krydrer Pontoppidan musikken med litt elektronikk, som ikke forstyrrer et eneste sekund, men det er når hennes utrolige stemme sammen med Cohens bass klinger helt tørt, at dette virkelig skiller seg ut.
Nå kunne man kanskje tro at dette kom til å bli i overkant eksperimentelt, men det gjør det ikke. Hør for eksempel på det fine tredjesporet, «Alfalfa», som kan høres ut som en folkemelodi.
Cohen er en strålende bassist, som kommer godt fram i denne nakne musikken, og som får vist seg fram fra en side jeg aldri har hørt han før. Han er en utrolig alsidig bassist (se samarbeidspartnerne over) og hans tone på denne platen er nesten for god til å være sann. Og med Pontoppidans utrolige spenn i stemmeleie og kreative utøvelse av vokalkunsten, skaper de to original musikk man nesten aldri har hørt før.
Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på Sheila Jordan mens platen surrer i spilleren. For det ligner jo ikke. Men det er noe med duoformatet og hvordan de to kommuniserer, som minner litt om Jordan og hennes bassduetter med Harvie Schwarts, Arild Andersen eller Cameron Brown. I denne duoen, med Cohen og Pontoppidan, er musikken adskillig mer moderne enn hos Jordan. I de partiene Pontoppidan bringer inn live elektronikk og Cohen spiller med bue, blir det en slags space music som kunne vært soundtrack til en hvilken som helst film eller tv-serie om universet.
I de låtene hvor vi kun får «ren» vokal og bass, i de låtene som nærmer seg den rene duojazzen, er dette grunnleggende og deilig å høre på. Og for en stemme Randi Pontoppidan er utstyrt med! Å høre henne sammen med Sissel Vera Petersen i Silent Trio, var for meg en stor overraskelse, og også første gang jeg hørte henne. Og i samarbeidet med Greg Cohen har jeg fått en ny vokalfavoritt, som spenner innenfor et stort musikalsk felt, og som jeg må bruke tid på å følge i tiden framover.
En nydelig duoplate, som overrasket meg med utrolig nærhet og tilstedeværelse.
Sjekk! Sjekk!
Jan Granlie
Randi Pontoppidan (v, live elec), Greg Cohen (b)
