Væren og altet – Kan vi allerede nå utrope årets album for 2021? Flere ting på denne plata tyder på det. Supertrioen som den straks 36-årige pianisten Eyolf Dale fra Skien og Grenland har etablert, leverer et førstealbum som setter trioen ettertrykkelig på kartet. Dale og hans medmusikanter har med dette levert et meget sterkt forsøk på å bestige tronen. Trioen med Dale på piano og Per Zanussi på bass, og ikke minst, med Audun Kleive på trommer leverer solid og mesterlig.
Det er jo de lange linjer som trekkes med koplingen mellom Kleive og Dale. Kleive — som selv er fra og bosatt i Grenlandsområdet — har sammen med Guttorm Guttormsen og andre vært inspirator og mentor for alle de (nå ikke lenger fullt så) unge jazzmusikerne som har kommet fra dette langstrakte området på begge sider av Skienselva sør i Telemark. Sammen med doktor Zanussi leverer de to Grenlendingene storveis.
Det er tre erfarne musikere som satte hverandre stevne i Konserthuset i Oslo noen augustdager i 2019 for spille inn albumet «Being». Så vidt jeg kan se er dette det første trioalbumet Dale lager som leder. At han ville eksellere også i dette formatet, visste vi på forhånd. Det er nok å låne øre til platene der Dale spiller med sin Grenlandske «broder i ånden», André Roligheten, og Dale i andre intime musikalske sammenhenger for å la seg overbevise om det. Vi forlanger heftig og inderlig at dette ikke blir siste gangen.
Det var mange av oss som så fram til å få forhånds-presentert trioen høsten 2020 — i god tid før plata slippes i dag. Dessverre var det en viss variant av virusgruppen av såkalte koronavirus som ville det annerledes. Men fra og med 7. februar 2021 kan vi i det minste glede oss over albumet, over «Being».
Allerede når du sitter med plata i handa første gang, skjønner du tegningen. Du kan lese albumets underliggende tema, nærmest som en åpen bok. Albumets navn, «Being» – eller ‘væren’, som det vanligvis oversettes med på norsk – påkaller for mange umiddelbart assosiasjoner til Martin Heideggers monumentale «Væren og tid», og ikke mindre til Jean-Paul Sartres på alle måter så overveldende «Væren og intet». Intet mindre!
Det å være, selve bevisstheten om og forståelsen av vår menneskelige eksistens, om vår plass i denne verden, hva er det? Store spørsmål, som filosofien, kunsten og litteraturen er så rik på drøftinger av. Har vi kommet noe lengre etter over to tusen års historie – siden Parmenides for to og et halvt tusen år siden beskrev ‘væren’ som en uforanderlig, perfekt og homogen kule? Det er ikke godt å vite, men ett vet vi. Noen av svarene på dette store spørsmålet – «hva er 42?» – kan finnes langt utenfor bøkenes sfære, og det med uttrykk som har betydelig mindre vekt og radius enn elementene i denne sfæren. Ikke minst kan du finne dem i kunsten, og kanskje aller mest synlig i musenes kunst – i musikken. Ikke like omfangsrike, men minst like viktige svar.
Albumets omslag bærer et bilde av en 5-6-årig guttunge i en busk. Vi går umiddelbart ut fra at bildet er et barndomsbilde av Dale selv. Busken han klatrer i er en blomstrende syrin, altså er bildet tatt i slutten av mai eller begynnelsen av juli. Det er varm forsommer og sola skinner over motivet. Guttungen stråler av iver, av lyst og glede, men kanskje også litt frykt? Gleden over livet, men også frykten for det som skal komme? Over det som kan komme?
Ingen som har vært barn i Skandinavia kan unngå å kjenne seg igjen – og kjenne gleden over våren og sommeren som kommer etter vinteren. Kjenne at det bruser i kroppen. Glede seg til utforskningen, alle de nye oppdagelsene, alle leikene som skal leikes, alle disse følelsene som gutten kjenner i euforien over å være, skapt av det å kjenne barken på greinene skjære inn i huden, av å sveve. Av å mestre livet. Men også av å frykte det som kommer. Det å være tilstede i seg selv, i øyeblikket, og å glede seg over det.
Væren i øyeblikket, spent opp mot de store linjene, mot det som spør deg om meningen med det hele. Det er temaet omslaget reiser for meg. Kanskje er det så enkelt at meningen ligger akkurat i situasjonen i bildet, i dette subjektive øyeblikket til den gutten som for tretti år siden klatret opp i en busk i Skien? Det viktige, og også det eneste riktige, er å være tilstede – å være – i dette øyeblikket. Kanskje gutten Eyolf som klatret i syrinbusken i Skien for om lag tretti år siden allerede hadde løst den store gåten?
Som for guttungen, er det leiken som står i sentrum for den voksne Dales svar på spørsmålet. Livet er en leik, ikke fordi det er så lett, men akkurat fordi det er så forbasket vanskelig. Dette er det trioens musikk svarer i mine ører. De leverer et album som forteller den store historien, et album som ikke er «ei plate», ikke er en samling enkeltlåter. Den kan bedre tolkes som en suite – en storform – kalt «Being».
Det starter med en førstesats som Dale har kalt «The Lonely Banker». Tittelen aleine peker vekk fra den slags svar noen vil gi deg på hva ‘væren’ – hva 42 – er. Med denne tittelen er det for en norsk lytter umulig ikke å tenke på Inger Hagerups forunderlig humoristiske og såre portrett av den ensomme bakeren på en bitteliten øy. Svaret på det store spørsmålet ligger ikke i flere kaker og syltetøy, i flere penger. For da må det uvilkårlig ende med at det «… bor ingen ba(n)ker på en bitteliten øy». Låtas tema er en leikende 14-takters dans i sekstakt som avsluttes med å ‘snuble’ over i to skeive, gjentatte off-takter, om jeg nå har telt noenlunde riktig. Mye av leiken fokuseres deretter i stor grad på disse to siste taktenes skeive dans. Som et stadig tilbakevendende mageonde? Så mye for å ha overspist seg på kaker!
Den unge Dale avanserer til ølbrygging i neste spor. Navnet til «Northern Brewer» refererer til en bitter humlesort som ble utviklet i England, blant annet på grunnlag av humletypen som ble kalt som «bryggerens gull». En følsom, fargerik Mehldauer — selv om det nesten høres ut som en selvmotsigelse. Men dette er slik Brad Mehldau kunne høres ut, om han ikke gravde seg ned i sine anaytiske demonteringer. En meget velsmakende «pint of bitter» er det Dale i et utsøkt samspill med Kleive og Zanussi serverer oss.
Den myteskapende tittelen «Behind 315» med Zanussis sagspill over refererer til nummeret på Musikkhøyskolen i Oslo på kontoret til en av Dales kanskje aller viktigste lærere, mester og professor Misha Alperin. Fokuset er ikke på det som skjedde bak døra – på kontor 315. Men på hva som hendte bakenfor dette kontoret, beyond 315. Hva det førte til. Hva unge Dale lærte av mesteren. Låta tar i beste Alperin-ånd utgangspunkt i et enkelt mønster, og utvikler så dette videre, bygger på, utvider, ekspanderer. Til det ender opp med en tilstedeværelse i øyeblikket som åpner et enormt panorama av følelser og inntrykk. Kanskje er dette verkets senter? ‘Væren i øyeblikket’ er slik jeg ser det, den aller innerste essensen av det han som satt på kontor nr. 315 lærte oss. Langt bortenfor horisonten, langt over den syvende himmel skuer vi her. Er det guttungens Soria Moria som skinner langt der borte? Men alt basert på tilstedeværelse, på her og nå. Låta ender da også med et spørsmålstegn.
Den lille gutten i syrinbusken tar nå stegene ut i verden med «Forward from Here», med en slags valsende femtakt. «Take Five» sa Paul Desmond, «Ta fler, enda fler» sier Dale og hans medmusikanter. Får ikke dette deg til å le, så ‘værer’ du ikke selve livet!
Men Eyolf Dale er ikke fornøyd med dette. Det fortsetter lengre. En ettertenksomhet trenger seg på, var det alt? Etter «The Pondering» tar den nå unge mannen valget og hopper ut i selve livet, «Fast Forward, Peace of Mind». Kortspilleren Dale trekker et ess ut av ermet, eller er det ut av armen? Låta «Ace» er selvfølgelig i ess-dur – en tunge-i-kinnet spøk som vi lyttere elsker.
Den avsluttende «How Could It Be?» ender med å vende tilbake til det store spørsmålet, men nå er det den modne og voksne Dale som reflekterer over svaret. Hvor går veien videre? Pekepinnen ligger kanskje i avslutningen av låt. Låta går i G-dur, akkurat som albumets første spor, historien om den ensomme bankmannen. Er svaret på 42 G-dur?
For den som tviler på at svaret kan være så enkelt som en G-dur-akkord, henviser jeg bare til selveste stormester Johann Sebastian Bach. De mange framføringene gjennom historien av hans Goldberg-variasjoner fra 1741 har alle forsøkt, under stormester Bachs veiledning, å besvare både det store spørsmålet og alle de variante delspørsmålene Bach stiller på veien, og de har besvart med forskjellige slags G-dur-akkorder. Pianistene som har prøvd seg, har svart med en svært bred palett av tilsvar til Bachs noterte utgangspunkt. Svar er gitt i alle mulige fasetter. Men altså alltid en variant av en G-dur.
Men så, vet du hva? Så gjør ikke Dale & Co det! De avslutter ikke som Johann Sebastian med den oppløsende G-dur-akkorden. De avslutter med sekunden i G-dur-skalaen, med den mollstemte A-en, og lar G-duren henge der, lar den være usagt! Dermed blir du også hengende igjen der oppe, svevende, uten å få oppløst spenningen, uten å få utløst den, uten å få landet. Det er ikke et svar, ikke engang et spørsmål. Men kanskje er det en tentativ hypotese? Som etterlater deg med enda flere spørsmål enn du startet med? Akkurat slik god kunst – og også filosofi – skal gjøre.
Dette tenker du mens den usagte G-dur-akkorden synger aller innerst i lillehjernen og du lurer på hvordan den burde vært utformet. Hva som ville vært meningsfylt for deg? Den rene, ubesudlede tonikaen aleine? En enkel treklang? En åpen sekser-akkord? En overfylt akkord med flatklemte oddetall herfra og til evigheten? Svaret er det du som må finne fram til, svaret-for-deg er det du som bestemmer.
Dale, Kleive og Zanussi leverer et mesterlig verk, et mesterverk. Lytt, nyt, og lær av tre mestere som utøver sitt fag med stor musikalitet og med store ører.
Johan Hauknes
Eyolf Dale (p, ampli-celeste), Per Zanussi (b, sag), Audun Kleive (dr)
