Den amerikanske pianisten, Falkner Evans, forteller i coverteksten til denne platen, at dette var en plate han aldri hadde tenkt å gjøre. Men musikken vokste seg fram og det ble en nødvendighet i sorgarbeidet etter at hans kone, Linda, tok sitt eget liv den 19. mai 2020. Så knapt ett år senere, den 11. januar og den 6. februar spilte han inn dise åtte komposisjonene til sin kjære i Samurai studio i Astoria i Queens, New York.
Falkner Evans er en pianist som opprinnelig kommer fra Tlsa, Oklahoma, men han er bosatt i New York. Han kommer fra en kuntnerisk familie, og er i slekt med forfatteren William Faulkner, og vokste opp med 60-tallsrock og r&b før han ble hekta på jazz mens han gikk på videregående skole. Etter å ha turnert i fire år med western-swingbandet Asleep at the Wheel, flyttet han til New York i 1985. Og i 2001 debuterte han som bandleder med platen «Level Playing Field». Deretter fulgte to andre trioinnspillinger – «Climbing The Gates» og «ARC» – før han utvidet horisonten i 2011 med kvintetplaten «The Point Of The Moon». Hans utgivelse «Marbles» fra 2020 ga han mange gode anmeldelser, spesielt for hans «skreddersydde» komposisjoner og hans unike «stemme» i pianoet.
På «Invisible Words» får vi åtte komposisjoner gjort av Evans, og tenker man på bakgrunnen for hvorfor han gjorde denne platen, kan man nesten tenke seg at platen nærmest bugner over av melankolsk musikk som viser et stort savn til sin kjære. Så har du behov for fine ballader, så kan dette være tingen å sjekke ut. For Falkner Evans er en god pianist, som ikke utmerker seg som en pianist som vil prege jazzen framover, men hans spill er mer så det passer til en bedre middag med en man gjerne deler en god middag og en god flaske vin med, mens Evans spiller i bakgrunnen.
Med det mener jeg ikke noe negativt, men mer enn at den gode pianisten ville gjøre et restaurantbesøk adskillig hyggeligere, enn om nesten hvilken som helst «barpianist» skulle underholde oss.
Han har laget åtte fine ballader, hvor det virker som at han forsøker å spille litt «gladere» innimellom, men sorgen er nok for stor til at han klarer det. Og som balladeplate er dette fint. Han skriver fine ballader, som, når man kjenner bakteppet, nesten gjør vondt å lytte til. Men klarer man å kun glede seg over musikken isolert, så er dette vakkert, selv om det ikke er helt på høyden med de beste balladetolkerne vi kjenner, som for eksempel en annen med samme etternavn, eller for eksempel den seneste soloplaten til Fred Hersch.
Jan Granlie
Falkner Evans (p)
