Fay Victor er en amerikansk musiker, komponist, tekstforfatter og pedagog, som er født I 1965. Hun startet som en tradisjonell jazzvokalist, men har senere jobbet med både jazz, blues, opera, fri improvisasjon, avantgarde, moderne klassisk musikk og sporadisk skuespill, etter at hun slo seg ned i New York i 2003. Hun ble født i Brooklyn, og etter å ha tilbrakt sine tidlige barndomsår i New York, Zambia og Trinidad & Tobago, bosatte moren seg på Long Island, New York, hvor Victor tilbrakte tenårene. Etter morens plutselige død gjenoppdaget Victor musikk og sang, og etter en 3-måneders opphold på en klubb i Fukui City i Japan med pianisten Bertha Hope, bestemte hun seg for å starte en profesjonell karriere som jazzvokalist. I 1996 slo hun seg ned i Amsterdam, turnerte gjennom Nederland, Spania, Tyskland, Storbritannia, Sverige, Russland og India. Mens han bodde i Nederland, utvidet hun sitt musikalske virke til også inbefatte blues, låtskriving og former for improvisasjon utenfor standardjazzen. Hun har bodd i New York siden 2003, hvor hun har jobbet med musikere som Randy Weston, Roswell Rudd, Anthony Braxton, Misha Mengelberg, Vijay Iyer, Tyshawn Sorey, Wadada Leo Smith, Nicole Mitchell, Marc Ribot, Daniel Carter, William Parker, Darius Jones, Wolter Wierbos, Ab Baars, Joe Morris, Sam Newsome og Reggie Nicholson, for å nevne noen.
I januar 2019 hadde Fay Victor en ukes engasjement på John Zorns spillested The Stone i New York, hvor hun hyllet Herbie Nichols, og det var muligens den uken at hun fikk ideen til denne debbelt-CDen.
På sin nye dobbel-CD har hun valgt å hylle en av mine favoritter innenfor jazzens tidlige 60-tall, nemlig pianisten Herbie Nichols (3. januar 1919 – 12. april 1963). Han ble født i San Juan Hill, Manhattan, New York med foreldre fra St. Kitts og Trinidad, og vokste opp i Harlem. Han er i dag mest kjent for en jazz som kombinerer bop, dixieland og musikk fra Karibia. Etter krigen jobbet han i forskjellige settinger, og fikk en viss anerkjennelse da Mary Lou Williams spilte inn noen av sangene hans i 1952. Fra ca.1947 prøvde han å få innpass hos Alfred Lion i Blue Note Records for å utgi sin første plate.
Han spilte til slutt inn noen av sine egne komposisjoner for selskapet i 1955 og 1956, hvorav noen ikke ble utgitt før på 1980-tallet. Trombonisten Roswell Rudd, som jobbet med Nichols på begynnelsen av 1960-tallet, promoterte Nichols musikk heftig. Han ga ut to album og en bok med Nichols’ komposisjoner (Regeneration, i 1983 på Soul Note, og The Unheard Herbie Nichols (1997 på CIMP), samt boken The Unpublished Works (2000). I 1984 gjorde Steve Lacy-kvintetten med George E. Lewis, Misha Mengelberg, Han Bennink og Arjen Gorter, musikken til Nichols på Ravenna Jazz Festival i Italia. Samme år spilte de inn albumet Change of Season (Music of Herbie Nichols) (Soul Note). En gruppe i New York, Herbie Nichols Project, som var en del av Jazz Composers Collective, har spilt inn tre album som i stor grad er dedikert til uinnspilte Nichols’ komposisjoner, inklusive mange som Nichols hadde deponert i Library of Congress. I 2024 ga Sonic Camera Records ut Tell the Birds I Said Hello: The Music of Herbie Nichols, et album med bassisten Ben Allison, gitaristen Steve Cardenas og saksofonisten Ted Nash.
Og nå er det Fay Victors tur til å hylle den spennende pianisten og komponisten som, etter min mening, har fått altfor lite oppmerksomhet av de selvutnevnte jazzhistorikerne. Vi får 11 komposisjoner av Nichols, med tekster av Victor, med ett unntak, nemlig «Lady Sings The Blues», hvor teksten er skrevet av Billie Holiday, og som jeg tror, veldig få av våre lesere egentlig visste at var skrevet av Nichols. Her har hun invitert med seg alt- og barytonsaksofonisten Michaël Attias, pianisten Anthony Coleman, bassisten Ratzo Harris og trommeslageren Tom Rainey, og innspillingen er gjort i Brooklyn Recording.
Og de starter med «Life Is Funny That Way», som er «tatt» fra Nichols-komposisjonen «Double Exposure», hentet fra platen The Prophetic Vol.1 som kom ut på Blue Note Records på midten av 1950-tallet. Denne platen kom ut på nytt for ett par, tre år siden, sammen med The Prophetic Vol.2, Hvor Michols spiller trio sammen med bassisten Al McKibbon og trommeslageren Art Blakey. Dette er en plate som før forefinnes i ethvert hjem med en respektabel platesamling.
I Vistors versjon viser hun at hun er en utmerket «scatter», og de hele fungerer helt ok, selv om jeg gjerne kunne ønsket litt mer «engasjement» i bandet. Det er mer eller mindre Victor som «kjører showet» her, og med fint altsaksofonspill av Attias. Allerede her merker vi at Victor ikke ønsker å kopiere Nichols versjon, men lager sin egen, og adskillig mer moderne versjon, selv om grunnideene er Nichols sin.
Deretter følger «The Bassist» hvor Rainey får åpne med fint trommespill. Denne låten er Victors versjon av «The Gig» fra platen Herbie Nichols Trio som kom i 1956 på Blue Note Records. Hert er det Victor sammen med et fint t
Og «løst» trommespill fra Rainey og altsaksofonspill fra Attias. En mye friere utgave enn originalen, og som viser Victor slik vi elsker å høre henne. Kreativt, tøft og relativt rått.
«Bright Butterfly» er hentet fra «Another Friend» vet jeg ikke om Nichols noen gang spilte inn på plate, men den er med på Another Friend – The Music of Herbie Nichols, et album med Jimmy Bennington Trio. Dette er en ballade, hvor Victor har laget et moderne arrangement som fremhever hennes fine stemme, før vi får «Sinners, All Of Us!», hentet fra «The Happenings», som i likhet med den forrige låten er hentet fra arkivene i Library of Congress. I likhet med de andre låtene kombinerer her Victor «scattingen» med sin egen tekst, som fremføres, nesten, litt teatralsk, men helt innafor det akseptable. Og det svinger fint og litt «seigt» fra bandet, slik en sakte blues skal gjøre.
Så følger «The Culprit Is You», hentet fra «2300 Skiddoo» fra The Prophetic Vol.2. Også en fin ballade, hvor Victors samarbeid med pianisten Anthony Coleman fungerer nydelig. Her får jeg nesten en fornemmelse av noe jazzens virkelige grand old lady, Sheila Jordan kunne ha gjort, med Misha Mengelberg på piano! Pianospillet «henger» akkurat slik Mengelbergs spill gjorde i de mer «røddige» låtene han spilte. Og når resten av bandet kommer inn, blir nærheten til salige Mengelberg enda sterkere. En lang og deilig låt, hvor Victor nærmest «svever» over det hele med full kontroll. «The culprit is you, the culprit is you / Find the life you want, find the love you / are, you’ve got nothing to lose!».
Så avrunder de den første platen med «Shuffle Montgomery», som har samme tittel hos Nichols på The Prophetic Vol.2. Denne versjonen ligger tett på Nichols original, med utvidet besetning med vokal og barytonsaksofon og et Monk-inspirert pianospill. En perfekt avslutning med en fin barytonsaksofonsolo fra Attias som svinger perfekt.
Den andre CDen starter med «Tonight», eller «House Party Starting» som du finner på Herbie Nichols Trio, samt på platen Theirs med den utsøkte trioen Thumbscrew (Mary Halvorson – gitar, Michael Formanek – bass og Tomas Fujiwara – trommer), og med den tysk/svenske bandet Peeping Tom (Pierre-Antoine Badaroux – saksofon, Axel Dörner – trompet, Joel Grip – bass og Antoin Gerbal – trommer). Også her synes jeg Victor nærmer seg nesten faretruende Sheila Jordan både i frasering og stemmebruk. Fint barytonsaksofonspill og yttterst stødig piano-, bass- og trommespill. En fin blues låt, hvor Victor glir litt ut i «scattingen», men kke mer enn at det føles sjarmerende. Deretter følger «Lady Sings The Blues». Den skrev Nichols til Billie Holidays plate Lady Sings The Blues som kom på Clef/Verve Records i 1956, og hvor Holiday skrev teksten. Denne versjonen blir like mye en sår hyllest til Billie Holiday som til Nichols. Stemmen til Victor legger seg tett på Holiday, men i et adskillig mer «utfordrende» og moderne tonespråk. En nydelig og original versjon.
«Twelve Bars» er nok en komposisjon hentet fra arkivene. Disse er samlet i ‘Estate of Herbie Nichols’ administrert av Kurt Boone, og sannsynligvis en kilde til mye informasjon om Nichols. Dette er en (nesten) fri, kollektiv improvisasjon, hvor Victors tette forbindelse til det kreative jazzmiljøet i Amsterdam kommer fram. Denne kunne gjerne vært gjort av medlemmer i Instant Composers Pool, med Misha Mengelberg og Han Bennink i front, før vi får «Descent Into Madness» hentet fra «The Spinning Song», også fra Herbie Nichols Trio på Blue Note. Sjekk også ut låten på Simon Nabatovs soloplate Spinning Songs of Herbie Nichols fra 2012 på Leo Records). Her får vi en relativt fri versjon, hvor Victors fine stemme er i front, og med utmerket assistanse fra altsaksofon og piano.
Så avslutter de denne utgivelsen med «Non-Fraternization Clause», eller «Step Tempest» som er originaltittelen, og som forefinnes på The Prophetic Vol.1. Dette er en solid og frittgående avslutning på et deilig sett med hyllester til Herbie Nichols. Fritt og freidig, og akkurat i det frie landskapet vi er vant til å høre Victor. Så får vi sannelig også et bonusspor, som jeg ikke er sikker på tittelen på. Men som er en deilig blues, hvor musikerne føles svært avslappede og hvor Victors «leker» seg gjennom bluesen i e landskap tett på Sheila Jordan – et landskap det aldri er feil å befinne seg i.
Dette er blitt en spennende utgivelse, hvor de starter relativt «strei», før de beveger seg lenger og lenger bort fra 1960-tallet og inn i den moderne og friere jazzen. Men hel veien hviler Herbie Nichols fine komposisjoner over det hele så vi ikke skal glemme hvem som står bak. Fay Victor er en ytterst dyktig vokalist som kan synge både den mer standardiserte jazzen fra 1950 og 1960-tallet, samtidig som hun boltrer seg fint i det mer moderne og frie.
At man gjør Herbie Nichols musikk i et slikt format, og får det ut på plate, synes jeg er strålende. For via disse to CDene kan den yngre generasjonen kanskje få ørene lopp for hvilken eminent komponist Herbie Nichols var. Og utvalget av komposisjoner som er tatt med her er upåklagelig. Musikerne gjør en fremragende jobb, og det hele blir en nydelig hyllest til en av, etter min mening, jazzhistoriens mest undervurderte komponister og pianister.
Jan Granlie
Fay Victor (vocals), Michaël Attias (alto saxophone, baritone saxophone), Anthony Coleman (piano), Ratzo Harris (bass), Tom Rainey (drums)
