Liquid Identities er en Amsterdam-basert kvintett ledet av den italienske klarinettisten og komponisten Federico Calcagno. Debutalbumet, som er oppkalt etter bandet, inneholder et repertoar av originale låter inspirert av jazz og samtids-improvisert musikk, klassisk-moderne kammermusikk og sørindisk karnatisk musikk. Ulike verdener som ikke bare fungerer godt sammen, men som også minimerer grensene mellom dem og blir deler av en større identitet.
Kvintetten består av Calcagno som spiller klarinett og som har laget komposisjonene, Jose Soares som trakterer altsaksofon, Adrian Moncada på piano, Pau Sola Masafrets på cello og Nick Thessalonikefs på trommer.
Jeg har de siste ukene brukt mye tid på å lytte til dette albumet. Og for hver gang oppdager jeg nye elementer i musikken. For en mer variert og (nesten) litt forvirrende innspilling skal man lete lenge etter. Men fra start med «Modernity» til avslutningen «There Was A Rhythm», tas vi med på en lang reise inn i mange forskjellige musikalske sjangre og landskaper.
«Modernity» fikk meg virkelig til å åpne ørene da jeg hørte gjennom platen første gang. For her fikk vi en slags middelhavsmusikk fremført som en relativt «fri» og «løs» musikk med altsaksofonen og klarinetten i førersetet, og med et godt, swingende komp.
Så beveger de seg over i «Road To Koog», som ligger i et helt annet landskap, med nydelig klarinettspill og cello som førende toneleggere, og vi får en nesten kammermusikalsk låt, som låter som den er hentet rett fra Musikkonservatoriet i Amsterdam. Og Calcagnos klarinettspill er strålende, og som en forlengelse av det Jimmy Giuffre gjorde med sin berømte trio. Men her får vi også nydelig pianospill fra Moncada, og en fin altsaksofonsolo, som «forlenger» klarinettsoloen på en fin måte.
«Blame» følger litt i samme spor som den foregående, men med mer energi i spillet, etter min mening. Nok en gang med strålende klarinettspill som innleder, før altsaksofonen igjen «forlenger» introen, og avleverer en solid og spennende solo. Spillet til Soares er relativt rått og sammen med klarinetten blir dette originalt og tøft.
Og slik fortsetter det. Vi får «Melting Nostalgia», en vakker ballade med celloen i front, og stemningen blir en helt annen enn i de foregående. Men ikke slik at det blir en unaturlig overgang. Det føles derimot helt naturlig og fint. Så følger den friere «Disruptive Innovations», hvor vi spesielt legger merke til det originale pianospillet under altsaksofon og bassklarinett, «Rhino Milk» som også er relativt fri og svevende, og «Miles Drive», som nesten kan høres ut som en slags programmusikk, særlig i starten, noe som gjør den original og spennende, før de avslutter med «There Was A Rhythm», som er en relativt frisk avslutter, hvor musikerne høres ut som de vil ha ut alt, uten å «køle på», men fremvise mye frittgående energi, samtidig som de holder seg litt nede. Friskt altsaksofonspill i en liten duosekvens med trommene, før bassklarinetten kommer inn, og vi tenker oppdatert Eric Dolphy.
I mange år besøkte jeg festivalen 12 Points, som er en samling for yngre jazzmusikere og ensembler fra hele Europa, som startet i Dublin, men som ettersom tiden er gått, arrangeres i byer over hele Europa annethvert år, mens de andre årene arrangeres festivalen i Dublin. Og dette bandet er et ensemble som mer enn gjerne kunne vært med på 12 Points. De har akkurat det i seg som denne festivalen er så glade for, og jeg er overbevist om at de hadde gjort stor suksess blant publikum på denne festivalen.
Det er et typisk konservatorie-band, med musikere som er på søken etter sin egen identitet. De er nesten uhyrlig dyktige rent teknisk, og her synes jeg vi har fått møte en solid komponist i kapellmester Calcagno. Et svært spennende møte!
Jan Granlie
Federico Calcagno (cl, bcl), Jose Soares (as), Adrian Moncada (p), Pau Sola Masafrets (c), Nick Thessalonikefs (dr)
