Man kan si mye om medarbeiderne i salt peanuts*, noe man sikkert også gjør rundt om i de små grupper som følger oss. Men en ting er sikkert: Vi har ikke «filla peiling» på hva den amerikanske popgruppen Destiny’s Child har holdt på med opp gjennom årene. La gå at vi vet at trioen innbefattet vokalisten Beyoncé Knowles, som har hatt megasuksess etter tiden sammen med Kelly Rowland og Michelle Williams, og trioen er blitt, blant annet av Billboard, regnet som en av tidenes popgrupper. De har solgt over 60 millioner plater, og da er ikke singler og DVD-er innregnet, og de kom med fem album i perioden 1998 til 2004.
Nå har noen av de fremste, relativt unge, norske, jazzmusikerne gått sammen i prosjektet «jazz på engelsk; Finitys Destiny», for å gjøre seks av trioens låter på sin måte. Arrangementene er gjort av radarparet Heida Johannesdottir (tuba) og Anja Lauvdal (piano, keyboards) sammen med bandet Finity, som tidligere har utgitt albumet «We are the granddaughters of the witches you didn’t burn», også utgitt på Jazzland, og anmeldelsen av den platen kan du lese HER.
Ved siden av de to frontfigurene, består bandet av trompeteren Torstein Lavik Larsen som også spiller litt synth, tenorsaksofonisten Hanna Paulsberg, trommeslageren Andreas Wildhagen og Kyrre Laastad på electronikk.
Vi får seks låter, som garantert er velkjent hos de som er adskillig yngre enn «gæmlissene» i salt peanuts*-redaksjonen. Og jeg kan ikke påstå at jeg har hørt noen av låtene tidligere. Derfor blir dette en anmeldelse hvor låtene egentlig kunne vært gjort av musikerne selv, uten at det gjenkjennelige er på plass.
Men det spiller ingen rolle. Jeg synes denne gjengen av musikere, de fleste, om ikke alle, bosatt i Trondheim, og resultat av jazzutdanningen der oppe, gjør et fremragende stykke arbeid på denne innspillingen. Og selv om dette er «ny» musikk for undertegnede, så synes jeg de to arrangørene har gjort en god jobb med å «løsrive» låtene og lage personlige og fine versjoner av popmusikken. Riktignok synes jeg noe virker litt bundet, blant annet hos den ellers så utmerkede tenorsaksofonisten Hanna Paulsberg. Men det er som bagateller å regne i den store sammenhengen. Innimellom leverer hun noen korte, men utmerkede solier, som er med på å gjøre plata svært hørbar.
Men jeg føler det er de to arrangørene som gjennomgående «styrer skuta». Spesielt synes jeg Johannesdottirs tubaspill gjør seg utmerket i sammenhengen, Hør bare hennes spill i sjettelåta «Stand Up For Love», og med Lauvdal bak tangenter og knotter, styres dette med vennlig, men bestemt hånd (eller hender). Hun har jo gjort spesialprosjekter tidligere, blant annet noen utmerkede konserter med hyllest til Joni Mitchell, noe selv denne skribenten aksepterte (og det er det ikke hver gang jeg gjør, når musikere «tukler» med «dronningas» musikk).
I tillegg vil jeg fremheve Lavik Larsens fine trompetspill i sammenhengen. Han har en klar og litt «klassisk» tone i trompeten, som gjør seg godt i sammenhengen.
Kanskje er det dette som skal til for å få noen av de unge tilbake til jazzen. Men uansett synes jeg Finity har laget en fin plate med poplåter i definitivt ny og original innpakning.
Jan Granlie
Anja Lauvdal (p, synth), Heida K Johannesdottir (tuba), Hanna Paulsberg (s), Torstein Lavik Larsen (tp), Andreas Wildhagen (dr), Kyrre Laastad (elec)
