Det er fascinerende med store orkestre innenfor den moderne, eksperimentelle og fritt improviserte jazzen. Men når bandet teller ikke mindre enn 43 musikere, er det lov til å bli litt skeptisk. Trioen Fire! har opp gjennom årene vokst seg til en mastodont innenfor jazzen, og det er nesten ikke grenser for hvor mange musikere saksofonisten Mats Gustafsson, bassisten Johan Berthling og trommeslageren Andreas Werlin trekker med seg inn i Fire! Orchestra-konseptet.
Fra å være et ytterst spennende frittgående ensemble, som, på like linje med Paal Nilssen-Love sitt Large Unit-ensemble, startet som svært frittgående, har de moderert kraftig på sine seneste innspillinger. Og starten på denne dobbelt-CDen (og triple LP-boksen), hadde jeg aldri tenkt var gjort av de tre hardtslående svenskene. For det starter nesten som et relativt lite jazzband som samarbeider med et symfoniorkester, eller et «hav» av strykere. Men det varer kun i drøyt fire minutter før Gustafsson «tar grep» med sin barytonsaksofon, og vi nærmer oss gamle høyder. Med ett ytt6erst stødig bass og trommekomp, og med ei røys av blåsere som «stikker innom», blir dette en åpning som befinner seg et godt stykke fra det vi forestiller oss som Fire! Orchestra, men som samtidig leverer musikk som svinger nydelig, og hvor alt er bygd opp på en strålende måte, som både er nytt og spennende, men samtidig en smule tradisjonelt.
Jeg tenker at den godeste Gustafsson har blitt voksen (han dukker til og med opp med fløyte innimellom), men det er en tanke som forsvinner relativt fort, når hans 2barytonsaksofon tvinger seg inn og gjennom strykerne og det ytterst stødige kompet. Og Berthling og Werlin har en driv og et samspill som imponerer. Tett, fint og sammensveiset som om de ikke hadde gjort noe annet enn å spille sammen gjennom alle år.
Andresporet, «ECHOES: forest without shadows» starter i et rent Don Cherry-landskap, men bassen i front over noen blåsere og trommer i bakgrunn, før strykerne kommer inn med en vakker sekvens, før Werlin og Berthling setter an en drivende rytme som blåserne henger seg på. Tøft! Strykerne kommer inn med et slags riff i bakgrunnen og kommuniserer perfekt med blåserne. En av trompeterne utmerker seg med tøft spill, og «kompet går» på en utmerket måte. Låten bygger seg opp, og vi kjenner godt igjen Fire! Orchestra slik vi har hørt de mange ganger tidligere. En av saksofonistene tar føringen (Anna Högberg eller Signe Emmeluth, tror jeg), og det hele svinger upåklagelig og (nesten) så man må ut på gulvet for å «tråkke rytmiske trinn».
«ECHOES: to gather it all, once» starter med piano og trommer, før vi får vokalen til Mariam Wallentin, i en ballade som ligger tett på en slags pop-ballade, og som vel er så fjernt det er mulig å tenke seg dette bandet. Passasjen varer en god stund før vokalen blir erstattet med nydelig altsaksofonspill, som jeg ikke helt klarer å plassere, men at det godt kan være Ulander som får sine minutter i fronten, for dette er nydelig spill, og som kompletterer og utfyller vokalen på en strålende måte. Trombonistene synes kanskje det er vel organisert, og bryter inn med strålende spill med Äleklint i føringen, og det hele vokser, men hele tiden med det rytmiske grunnlaget intakt i typisk Fire! Orchestra-tradisjon. Så mistenker jeg Mariam Wallentin for å komme inn med vokal slik nesten bare hun kan mot slutten, og det hele roer seg ned. Vakkert.
«sliding whisper of pain» oppholder seg også i et slags Don Cherry-landskap, og er mer «svevende» enn de foregående, med synth og elektronikk i front. Det samme kan man si om «Echoes: Lost Eyes In Dying Hand», og dette er to låter som skiller seg litt for mye ut fra de foregående. Og som, på mange måter, gir oss et slags pusterom i musikken, før hele gjengen «kliner til» med et lurveleven av frijazz som får oss til å rygge tilbake i stolen og holde oss godt fast.
Så avslutter de den første CDen (det er CDene jeg forholder meg til) med en sterk markering fra gitaristen Reine Fiske, før de igjen er inne i en litt svevende sekvens, hvor Fiske spiller hovedrollen. De tre siste låtene kan, på mange måter, sees på som en egen suite i den store sammenhengen, og kanskje kan man gi litt ros til mikseren Jim O’Rouke, som er hentet inn til begivenheten, for disse siste sekvensene er veldig «han».
Så er vi over på den andre CDen, og «ECHOES: a lost farwell», hvor bass, perkusjon og synth, setter et solid Don Cherry-stempel på åpningen. Tubaene er her, sammen med bassene, drivkraften, under og ved siden av blåserne som er nydelig arrangert, og hvor man nærmest kan høre at musikerne koser seg. Og det er bare å lene seg tilbake og henge seg på den drivende musikken og la alt man egentlig skulle gjort i dag, utsettes på ubestemt tid. Låten vokser i intensitet med blåserne, og jeg er sikker på at Cherry tar seg en pause i himmelens jam session for å få med seg dette. Det svinger fantastisk og hele ensemblet bidrar til den fantastiske oppbyggingen av låten. Gustafsson ler, gaper, veiver med dirigentarmene, peker inn musikerne, smiler og vet at dette er himmelsk musikk han ikke visste han kunne lage. Dette overgår i en høyere enhet, og når de lar all tilbakeholdenhet fare og «peser ut» all energi, er dette himmelsk tøft, og energisk, slik det skal være med Fire! Orchestra. Låten høres ut som den skal ebbe ut med tubaene som hele veien har holdt sin «greie», men blåserne gir seg ikke. De vil ha mer! Og dette samme vil vi! Og låten vokser igjen tilbake til der den var tidligere, med nesten hemningsløse blåsere som spinner rundt hverandre og tubakompet, mens Werlins trommer holder det hele sammen på en fremragende måte.
Så følger «nothing astray, all falling», hvor vi er tilbake i det svevende, hvor orgelet til Martin Hederos får selskap av Juan Romeros barimbau, og det hele blir litt truende. Men denne gjengen kan bare true, vi vet at det kommer deilig musikk ut av det, for vi lar oss ikke true av denne gjengen – i alle fall ikke av sjef Gustafsson. Vi vet han er god på bunn, og at Hederos og Romero kommer med gode hensikter. Og å høre denne sammenhengen er spennende og nyskapende.
«in those veins. a silvernet», starter med perkusjon over blåsere og synth som illuderer et slags flyangrep eller jagerfly som passerer i stor høyde. Denne er også svevende og noe O’Rouke kunne ha satt sammen i ettertid, før vi får «ECHOES: cala boca menino», som helt fra start høres ut som et mer komponert verk enn resten. Med fint arrangerte blåsere over et fint og drivende komp, som setter standarden for den videre utviklingen. Her tror jeg det er Mette Rasmussen som får vise seg fram (eller er det kanskje Emmeluth?), i en fin solo som løser opp det litt svevende på en strålende måte. De andre musikerne finner sin plass i arrangementet og vi er tilbake i en drivende, flott sekvens som utfordrer, men som bare er så bra, kreativ og spennende. Synthen kommer inn og legger et nesten Sun Ra-landskap inn i musikken, bare at dette er enda bedre og tøffere enn det solguden noen gang lagde. Bassene holder «gang i den» i bakgrunnen sammen med Werlins trommer, og det hele utvikler seg til en strålende sekvens man bare må elske. Det kommer inn vokal fra Tomas Öberg, som blir noen rop inn i ensemblet, og fungerer instrumentalt inn i helheten. Fantastisk! En av saksofonistene (Dror Feiler?) spiller langt der oppe, før vokalen igjen kommer inn. Og vi er i hmmelen.
Etter denne fantastiske sekvensen er de over i «double loneliness», som er en slags «klagesang» fra blåserekka, før de er over i «respirations», med bassene og de andre strykerne i et slags «klassisk» mellomspill som varer i nøyaktig to-og-ett-halvt-minutt.
«not yet born. the blind courage of life» starter med berimbau, eller er det ett av Christer Bothéns perkusjonsinstrumenter, før blåserne kommer smygende. Og jeg er overbevist at dette er den musikken Don Cherry hadde spilt om han var blant oss i dag. Grunnen til a jeg ikke er sikker på at det er berimbau, er at den er temmelig mørk i «målet», men det kan mer enn gjerne være Romero som får boltre seg på en ytterst spennende og medrivende måte. Blåserne kommer inn med små «kommentarer» og understøtter berimbauen på en fin måte
Så avslutter de denne perlen av en innspilling med «ECHOES: I see your eye part 2», hvor Bethling og Werlin innleder sammen med litt tilhørende perkusjon, før «vår mann» Joe McPhee kommer inn på vokal, slik bare han gjør det. Dette er «Great Black Music» på sitt beste, og vi føler Don Cherry vandrende i gatene i New York City og oppover mot Harlem, før han får selskap av Gustafssons barytonsaksofon, og vi får en låt som går rett i ryggmargen, og her er det ingen som kan høre at Gustafsson er fra Umeå i Sverige og ikke fra Queens, Bronx, Brooklyn eller Harlem i New York. Det samme kan sier oss Berthling og Werlin, som her bidrar med så stilriktig «Great Black Music» at det er en fryd. Og med McPhees vokal blir dette en fantastisk avslutning på en himmelsk god plateinnspilling, som ikke har et eneste svakt eller kjedelig øyeblikk, og som vil bli stående igjen som Fire! Orchestras mest spennende «verk» til nå – riktignok i sterk konkurranse med forrige utgivelse Actions for free jazz orchestra.
Med denne versjonen av Fire! Orchestra har Gustafsson, Berthling og Werlin samlet et regiment (eller en bataljon) av noen av de beste musikerne innenfor den friere improvisasjonsmusikken i Skandinavia til «stevne» i Stockholm. Og at musikken nå straks er ute på markedet, bør få venner av dette bandet, pluss alle som liker «sterk musikk» til å løpe til sin platepusher å skaffe seg et eksemplar eller ti av de to CDene eller de tre LPene. For dette er noe av det tøffeste vi har hørt fra Sverige på lang, lang tid. Men platen slippes ikke før i slutten av april. Så det er bare å forberede seg og bestille mesterverket hos din platepusher (hvis du har en slik i nærheten).
Det må gjøres noe alvorlig med støttepolitikken til utøvende musikere, hvis denne mastodonten av et band skal få muligheten til å turnere, slik det bør bli et folkekrav om. Så her har de skandinaviske kulturpolitikere og byråkrater en jobb å gjøre. For dette bandet skal bare ut på vegen! I all sin bredde.
Og en advarsel til mine naboer: Denne kommer til å bli spilt mye framover, og den vil bli spilt høyt!
Tøffere enn dette blir det ikke! Strålende fra start til mål!
Jan Granlie
Mariam Wallentin (v), David Sandström (v), Tomas Öberg (v), Joe McPhee (v, ts), Josefin Rundsten (vio), Anna Lindal (vio), My Hellgren (c), Amalie Stalheim (c), Goran Kajfes (tp, slide tp), Niklas Barnö (tp), Susana Santos Silva (tp), Tobias Wiklund (tp), Mats Äleklint (tb), Maria Bertel (tb), Per Åke Holmlander (tuba), Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba), Per Ruskträsk Johansson (sopranino s, bassfl), Anna Högberg (as, fl), Signe Kunderup Emmeluth (as), Julia Strzalek (as, fl), Lars Göran Ulander (as, fl), Mette Rasmussen (as, fl), Fredrik Ljungkvist (ts), Elin Forkelig (ts), Alberto Pinton (bs, cl, bfl), Daniel Garthon (bs, fl), Dror Feiler (as, soprillo s, slide s, fl, bells), Per Texas Johansson (obo, bassoon, bcl, contrabasscl, fl), Christer Bothén (bcl, guembri, donso n’goni), Isak Hädtjärn (cl), Andreas Røysum (bcl, cl, fl), Martin Hederos (Fender Rhodes, org), Alex Zethson (p, synth), Sten Sandell (p), Kjell Nordeson (vib, glockenspiel), Mats Lindström (elec), Reine Fiske (g), Niklas Fite (bjo), Elsa Bergman (b), Juan Romero (perc, berimbau), Mats Gustafsson (bs, fl, cond), Johan Berthling (b, el.b), Andreas Werlin (dr)
