Flat Earth Society er en organisasjon som hardnakket hevder at jorden er flat, og arbeider iherdig for å få resten av verden til å forstå at en rund jord er feil.
Flat Earth Society er også et belgisk storband, som blir ledet av bassklarinettisten Peter Vermeersch, som siden 1999 har levert strålende konserter, gjerne ledsaget av film eller andre «spesieleffekter», og de har utgitt en lang rekke plateinnspillinger med storbandmusikk som ligger litt på utsiden av det man forventer å få servert fra et slikt band. Nå tror jeg ikke så mange av medlemmene i bandet Flat Earth Society tror at jorden er flat, men at navnet er tatt for å vise at dette er et band som dyrket galskapen og det kreative og uventede.
I mine platehyller står de fleste av bandets tidligere innspillinger, noe som gjør det mulig å sammenligne de enkelte platene, og selv om det er mye spennende som serveres på «Untitled #0», så rekker den ikke opp mot noen av de tidligere innspillingene, som for eksempel «The Armstrond Mutations» (2003) eller «13» (2013), som er mine favoritter.
Det virker som om «Untitled #0» er mer organisert og strengere arrangert enn flere av de tidligere albumene. Noe som fører til at de enkelte musikerne ikke slipper seg like mye løs som tidligere.
Men det er «fart og spenning» innimellom her også, som den drivende «Apes, Spies & Apps» og «Mr. Cooper and the Dentist» på førsteCDen, for det er en dobbeltCD vi snakker om her.
Alle komposisjonene, med unntak av Gerswins «Summertime» er gjort av kapellmester Vermeersch, og det er kanskje også en av de negative ting med platen. Låtene blir litt for like til å tåle to CDer, for når de gjør «Summertime», kommer litt av den gode galskapen tilbake. De gjør en helt egen versjon av låta som lukter sommer i en park i Gent, med fuglelyder og andre begivenheter som skjer i en park i Flandern om sommeren. Her får man litt følelsen av gode, gamle ICP eller Willem Breuker Kollektif, to band jeg mer enn gjerne lytter til, både på gode og dårlige dager. På andreplaten gjør det også godt å lytte til «Riscada Hoola-Baloo», som er drivende god storbandmusikk utenfor den oppgåtte stien, og avslutningssporet, «A, Maximus» er en fin avslutning på en annerledes storbandinnspilling.
Men mine negative anmerkninger skal ikke frata deg lysten til å sjekke ut Flat Earth Society (bandet altså), hvis de dukker opp på et spillested i nærheten. For det er et morsomt og spennende ensemble. Og sjekk gjerne også ut bandets tidligere utgivelser, hvis du får tak i dem hos din lokale platepusher (for det er der du skal kjøpe din musikk!).
Jan Granlie
Peter Vermeersch (bc), Marti Meliá (bcl), Benjamin Beutreur (as), Michel Mast (ts), Bruno Vansina (bs, fl), Bart Moris (tp), Thomas Mayade (tp), Peter Delannoye (tb), Marc Meeuwissen (tb), Belinda Deman (tuba), Tom Verbruggen (dr), Keistof Roseeuw (b), Peter Vandenbarghe (p, keys), Peter Vervloesem (g), Wim Segers (vib)
