Den canadiske pianisten og komponisten Florian Hoefner, som har vunnet den canadiske Juno-prisen, og saksofon- og vokalimprovisatoren Dani Oore har slått seg sammen på albumet, The Ecstasy of Becoming. Albumet, som kom til under pandemien på den avsidesliggende øya St. John’s, inneholder fri improvisert musikk som sømløst blander tonalitet og skiftende harmonier og fine stemninger. Samarbeidet, som er inspirert av den keltiske og nordeuropeiske myten om Flying Pooka, lover i presseteksten at vi skal få være med på «en transformativ og eterisk musikalsk reise, som kombinerer Oores sjelfulle saksofon og lidenskapelige vokal med Hoefners komplekse harmonier og lydlandskap». Og gjett om de leverer akkurat det?
Vi får sju spontane musikalske «samtaler» hvor Hoefner spiller piano og Oone trakterer sopransaksofon og vokal.
Ofte når man setter på en plate med fritt improvisert musikk, møter man musikere som raser av gårde «i hundre» og musikken blir ofte ekspressiv og noen ganger voldsom. Men det er ikke tilfellet med denne duoen. Her legger de av gårde i «Primordial Puddle» på en ytterst «dannet» måte. Og selv om de sju improvisasjonene er forskjellige, så henger de på mange måter sammen på en fin måte.
Jeg kunne tenke meg å høre denne duoen i en kirke eller i et lokale hvor det er høyt under taket, gjerne et kunstgalleri med spennende kunst på veggene. For jeg føler at musikken er litt høytidelig, selv om den er fri. Den fremføres som om den var komponert, noe som tyder på at dette er to musikere som er blitt enige om hvor i det musikalske landskapet de skal legge seg. For mesteparten av musikken er lyrisk og fin, og høres ut som den er blitt gjennomgått og øvd på lenge før de har gått i studio.
Men det er visstnok ikke tilfellet. Dette er musikk som er skapt der og da. Og når Oore kommer inn med vokal, dukker plutselig den norske trompeteren og vokalisten Per Jørgensen opp i bakhodet. Så hadde det vært en kreativ trommeslager med, så kunne dette, i enkelte sekvenser, gjerne vært norske Jøkleba.
Men etter det første vokale innslaget i andrelåten «Little Awakenings» roer det seg helt ned, og vi får den fine og lyriske «Water to Land», som åpner med vakker sopransaksofon. Hoefner tar tak i innledningen og kommer med en like fin pianosekvens, før de begge snor seg rundt hverandre i den vakre låten som er platas lengste på nesten 20 minutter. Men det er kreativ samhandling i alle disse minuttene, og viser to utmerkede musikere i samspill som bare er så vakkert.
Deretter følger den «lekne» «Chasing Loss» hvor Hoefner legger et morsomt og lett pianospill bak sopransaksofon og vokal. Pianospillet nærmer seg det klassiske, men Hoefner klarer hele tiden å holde seg på «den rette siden» av knivseggen med Oores ordløse vokal krydrer det hele, før vi får den nesten Jarrett/Garbarek-lignende «Sweet Lore and Broke Momory», en usigelig vakker duett. Men den endrer seg etter hvert, og tankene om en duett mellom Keith Jarrett og Jan Garbarek forsvinner så smått til fordel for en nesten klassisk avslutning som jeg nesten ikke kan forstille meg er gjort spontant.
Det går mot slutten av denne nydelige konserten med «Death Dances». Her er det mer dramatikk både i den ordløse vokalen og pianospillet. Og her er pianospillet svingende jazz i et moderne landskap. Og bak får vi flott vokal som fungerer perfekt til det fine pianospillet. Så avslutter de med «Soul Surfaces». Her er det sopransaksofonen som styrer i en melankolsk låt mens Hoefner bruker pianoet som rytmeinstrument i starten, før han kommer inn med fint pianospill, og det høres ut som de vet at det er siste låt, og at de ikke skal ses på en god stund etter at dissedrøyt sju minuttene er gjennomført.
Det er kjærlighet i det spillet de to gir oss på denne utgivelsen. For oss som ikke ante hva vi kunne forvente da vi satte på platen første gang, blir dette til en stund med gjenlukte øyne sittende ytterst på stolen for å få med oss hvert sekund av hva de finner på. Og hele veien er dette en nesten usigelig vakker duo, som bør fylle et hvert lokale de skal besøke på sin lanseringsturné i Canada.
Jan Granlie
Dani Oore (soprano saxophone, voice), Florian Hoefner (piano)
