Jan Granlie, for inntil ganske nylig mangeårig redaktør av Jazznytt, har vært på flere jazzfestivaler enn de fleste. Han har nyttet anledningen til å fotografere; i alt er det blitt 44 282 fotografier av til sammen 3 980 musikere. Et (heldigvis) lite utvalg av disse bildene er kommet med i boka som er på 182 sider.
Noen av fotografiene er fremragende og kan gå rett på utstilling. Portrettet av Chick Corea (side 15) fra Bergamo Jazz Festival 2011 er et slikt. Det har en mørk bakgrunn med lyskasteren på Corea som sitter midt i bildet, konsentrert om å spille. Brillene fanger opp refleksen fra klavertangentene, så vi er ikke i tvil: Dette er en pianist i aktivitet. Vibrafonkøllene til Gary Burton er uskarpe men gjenkjennelige, og de bidrar til ytterligere liv i en bildeflate som uten disse ville vært ganske død.
«The Thing» (side 41) fra Kongsberg Jazzfestival 2012, er et annet eksempel. Alle tre musikerne er fanget i full utfoldelse. Paal Nilssen-Love sitter i bildets venstre del med blikket rettet innover til høyre mens trommestikkene i bevegelse ses som en skygge mot ansiktet, Ingebrigt Håker Flaten slår på bassen midt i bildet i bakgrunnen og Mats Gustafssons er velplassert til høyre i bildet med venstre fot ut i hjørnet. En mikrofon plassert til høyre går klar av Gustafssons hode og bidrar til bildets perspektiv. Sceneåpningen gir en ramme som musikerne er delvis inne i mens Gustafsson fot er på vei ut av den. Dette er et godt eksempel på at jo, det er mulig å gjengi musikkens energi i et todimensjonalt, lydløst fotografi. Motstående side inneholder det samme motivet i et litt annet øyeblikk og demonstrerer hvor hårfin balansen er mellom det rette øyeblikket og det likegyldige. På det siste bildet sitter Nilssen-Love ubevegelig bak trommene og mikrofonen er godt plassert i Gustafssons pannebrask.
Sonny Rollins på Moldejazz 2010 har fått to sider i boka. Det mest interessante bildet er det store på side 85. En hvitkledd, hvithåret saksofonist står i bildets høyre halvdel med mye luft rundt seg. Den mørke bakgrunnen inneholder små, lyse partier som skaper liv. Bildet er i farger med en beskjeden fargepalett: Svart, hvitt og gyllent. En liten detalj: Saksofonens nakkestropp er hvit og skiller seg nesten ikke fra kjortelen. Saksofonen svever slik Rollins sin musikk gjør det. Jeg synes dette er et godt bilde, men er det fordi jeg liker musikken til Sonny Rollins og gjerne ser bilder av han? Jeg velger å tro at jeg ville likt bildet selv om dette hadde vært en ukjent artist.
Og da er vi over på et kilent tema. Vi liker å se bilder av våre helter og heltinner og tåler det meste av tvilsomt fotografisk håndverk. Dokumentasjonen er ofte viktigere enn de fotografiske kvalitetene. Men en fotograf må innimellom stoppe opp og tenke seg om: Det er ikke sikkert at et bilde av musiker NN som holder og/eller spiller hornet sitt, er et godt fotografi. Mange slipper unna når det dreier seg om en kjent musiker, men svakheten kan være åpenbar hvis en greier å fjerne kjendisfaktoren.
Litt for mange av bildene i denne boka tilhører denne kategorien, men OK, så er det god dokumentasjon, så hva er nå dette for noe mas? Det er bare det at fotografen Granlie viser at han kan så mye bedre når han er på sitt beste. Han er sånn sett sin egen fiende. Boka ville vært tjent med færre bilder, men jeg ser at det må ha vært vanskelig å utelate bilder fra fine festivalopplevelser rundt om i Europa. Boka er fotografens dagbok fra ti års jazz-festivaler. Men når det er sagt: Mange av bildene er riktig gode og forsvarer utgivelsen.
En kritisk faktor for fotobøker er trykken. God trykk er svinedyrt, så hva er godt nok for en akseptabel pris? Jeg synes boka er et godt kompromiss mellom kvalitet og pris og sier som redaktøren Granlie pleide å si i sine spalter: Løp og kjøp! Boka koster kr 300 pluss frakt og bestilles hos jangranlie@gmail.com. Eller den kan kjøpes i butikk hos Bare Jazz, Oslo.
Tekst: Harald Opheim
