Det er ikke så mye informaskjon som følger med utgivelsen Fra Mars med trioen med samme navn. Men med hjelp av Norsk jazzforums hjemmeside ‘Jazz i Norge’, får vi i alle fall vite at de tre musikerne, Håvard Falch Belsheim (piano), Jakob Nisja Gjønnes (bass) og Emil Fjeldavli (trommer) opprinnelig kommer fra Bodø, men er nå basert i Trondheim og Oslo, og at albumet er spilt inn live i Store Studio i Bodø. Det musikalske kan vi finne ut av selv.
I de senere årene er det kommet en rekke pianotrioer fra Norge. Og for de fleste er det en fellesnevner: De befinner seg i det skandinaviske landskapet med forbilder som svenske e.s.t. og som kan sammenlignes med Helge Lien Trio, til dels Tord Gustavsen Trio, litt med Eyolf Dale Trio og en rekke andre. Og det er også det store problemet med disse trioene. De følger omtrent de samme sporene, og da blir det altfor enkelt å plassere de inn i båsen, som nå begynner å bli rimelig full av gjerne yngre, velutdannede og teknisk dyktige musikere, som ikke(ennå) har funnet sin egen stil eller vei.
Jeg vil hevde at det hele er den amerikanske pianisten Bill Evans og svenske Jan Johansson sin skyld. Det var de som spilte så vakker musikk at nesten alle som hørte dem ville spille som dem. Så kom Keith Jarrett som (nesten) alle pianistene som ville spille jazz, skulle ligne. Det er helt ok med forbilder og mentorer, men når det blir altfor mange som spiller omtrent helt likt, så mister man lett interessen.
Og dette blir også, dessverre, tilfellet med de tre, unge musikerne i Fra Mars. Det er tre utmerkede musikere som spiller utmerket sammen. Pianospillet til Falch Belsheim er lyrisk og vakkert. Han har hørt på alle de forannevnte og forsøker å lage en kobling mellom alle sammen som, forhåpentligvis, skal ende opp i noe originalt. Bass-såillet til Gjønnes er upåklagelig. Han avleverer noen fine soli og er en musiker som følger pianisten med fint spill hele veien, og trommespillet til Fjeldavli fungerer fint og løst. Aldri for mye, men i akkurat passe mengder.
I noen av komposisjonene, som de har laget i fellesskap, kan man nesten høre at de kommer fra Bodø-området, hvor de sitter, for eksempel på Mjelle, og ser utover havet en sommernat,t hvor solen ikke har til hensikt å forsvinne. Men i noen av låtene beveger de seg over i et helt annet landskap. Da er de et godt stykke inne i det fritt improviserte, hvor de føles som om trommeslageren har fått bestemme, som i avslutningslåten «Til Mars», hvor de kombinerer det frie med det lyriske og det «mektige».
Jeg håper disse tre musikerne får tid og plass til å utvikle trioen videre og, aller helst, finne sin egen stemme i det, etter hvert, så store oppbudet av skandinaviske pianotrioer. I dag er det jo slik at man kan arrangere en hel ukes festival med mange konserter hver dag, kun med pianotrioer fra Norge, Sverige og Danmark. Men hvis disse tre musikerne får utvikle seg videre, kan de bli en av de trioene som vil bli lagt merke til. For dette er tre musikere med potensiale.
Jan Granlie
Håvard Falch Belsheim (piano, toy piano), Jakob Nisja Gjønnes (double bass) og Emil Fjeldavli (drums, percussion)
