Pianisten François Couturier og fiolinisten Dominique Pifarély, er viktige musikere innenfor den franske, improvisasjonsmusikken, De har spilt sammen i mange prosjekter de siste 30 årene, inkludert på duo, som debuterte for ECM med utgivelsen Poros i 1997.
Preludes and Songs, fortsetter historien til de to, med en plate med musikk av begge musikerne, pluss komposisjoner av Jacques Brel, Duke Ellington, George Gershwin og J.J. Johnson. Platen ble innspilt i den gode akustikken i Reitstadel Neumarkt, i oktober 2023, og de starter med Couturiers komposisjon «Le surcuît I», en ytterst rolig og stemningsfull start, som egentlig tar oss nærmere den minimalistiske, klassiske musikken enn den franske jazzen. Dette er en relativt krevende åpning, sett fra et jazzperspektiv, men det blir litt enklere, når de glir sømløst over i Jaques Brel og Gérard Jouannests «La chanson des vieux amants». Brel var en mester i å «tolke» det franske lynne, og selv om også denne ligger et stykke unna den «vanlige» jazzen, er spillet fascinerende.
Pifarélys fiolinspill blir i starten litt kontrasterende til pianospillet, men beveger seg raskt tett inntil, før de glir over i Maschwitz og Sherwins kjente «A Nightingale Sang in Berkley Square», som vi får sammen med Pifarélys «Les ombres II», som åpner med fiolin, med hans komposisjon, før han glir vakkert over i «A Nightingale Sang in Berkley Square» i en relativt klassisk versjon, før Couturier kommer inn med en solo som beveger seg nærmere jazzuttrykket.
Pifarélys «Les ombres I» settes sammen med J.J. Johnsons «Lament», med Pifarély i fronten. Også her glir de sømløst over i Johnsons mer kjente komposisjon, og vi befinner oss mesteparten av tiden i det klassiske, før vi får Couturiers «Le surcuît II», som er moderne klassisk duomusikk, tett på det samtidsmusikalske, og som er en spennende komposisjon, hvor jeg synes samspillet er spennende.
Deretter følger den kollektive «Song for Harrison» koblet sammen med Duke Ellingtons «Solitude». Og her legger vi merke til den fine lyden i Reitstadel Neumarkt. Jeg får følelsen av konsertlyd, i og med at det er litt romklang i rommet, og skrur vi opp volumet litt og lukker øynene, er det som å være til stede i rommet i innspillingssituasjonen. Den første delen fremføres av Couturier alene, før Pifarély kommer inn. Og med disse to sin tette forbindelse med det klassiske, oppdager vi at Ellington kunne skrive komposisjoner som fungerte fint også for klassiske musikere.
Så følger to komposisjoner av Pifarély – «Vague» og «What Us», før de avrunder med George Gerswins «I Loves You Porgy». Alle tre har fått et klassisk preg, og de to første må jeg lytte til flere ganger før jeg finner helt ut av, men det har ingenting med musikken å gjøre, heller mitt forhold til det klassiske. Og med den kjente låten fra Porgy and Bess som avslutning, blir vi minnet på at det er jazz vi lytter til. Og selv om låten er noe av det mest klassiske Gerswin skrev, så får vi her en nydelig versjon, som både er personlig, og som viser de to musikerne som utmerkede jazzmusikere.
Men jazzdelen av de to sine hjerner skulle jeg gjerne ha hørt mer av. Det er mye vakker musikk på denne utgivelsen, og innimellom hører vi at det er to musikere som behersker jazzen og improvisasjonen like godt som det klassiske. Så helst ville jeg ha hørt de to utfolde seg mer innenfor jazzen, så tror jeg dette hadde blitt en plate som ville ha surret og godt i spilleren mye framover våren.
Jan Granlie
François Couturier (piano), Dominique Pifarély (violin)
