Den italienske saksofonisten Francesco Chiapperini, er en sentral figur innenfor den italienske jazzen. Han har flere prosjekter gående, og hans Extemporary Vision Ensemble er et av de viktigste. De debuterte med platen «Our Redemption» i 2015, en plate som fikk god omtale i Italia.
Bandets nye innspilling, «The Big Earth» er tilegnet kulturen og den rike musikktradisjonen i Puglia-regionen. Dette er en del av Italia som har en sterk maritim tradisjon, noe som også gjenspeiler seg i en del av musikken. Men man kan også høre på musikken at det har vært mye sorg og elendighet i regionen. Båter har forlist og sunket og mannskap har mistet livet. Og mye av feiringen av de tapte på havet og annen elendighet blir «feiret» i forbindelse med påskehøytiden. Derfor er også flesteparten av låtene vi får servert, laget for de store påske-prosesjonene som utspiller seg i denne delen av Italia, og som er en viktig feiring.
En del av musikken har røtter i brassensemblene, som hadde en sterk tradisjon i området, noe opptogene i byen Molfetta, var et synlig bevis på. Dette var de rene karnevalsopptogene, hvor bakgrunnen var litt mørk, mens man forsøkte å live opp livet og feire ved hjelp av blåsere og marsjerende opptog i byen.
Francesco Chiapperini Extemporary Vision Ensemble består av 12 musikere, som alle bidrar med solid spill gjennom hele platen, og spesielt legger man merke til det fine bass-spillet til Andrea Grossi, blant annet i introen på fjerdesporet «Gatti». Ved siden av den relativt «ordnede» marsjmusikken, som særlig overrasker i førstesporet, «Palmieri», er det mye relativt fri musikk å høre på platen. Men det skifter raskt. Fra det marsjlignende til det frie til mer streit og swingende jazzmusikk, med drivende fiolin og det hele. Og det er når Eloisa Manera får strekke skikkelig ut med fiolinen at det virkelig løsner i beltespennene hos de andre musikerne. Da hiver de seg frampå, og leverer fine solier og et heidundrende ensemblespill.
Låtene utvikler seg fint, og der hvor man fra første tone er i marsjmodus, bygges det fint opp. Og legg spesielt merke til Luca Pissavinis strålende cellospill i åpningen av «Palmeralzer». Nydelig!
Innspillingen er gjort under konsert i La Scighera i Milano den 26. april 2016, og vi får hele 14 komposisjoner, hvor noen er komponert av Chiapperini, en av trompeteren Pino Minafra (fra blant annet Italian Instabile Orchestra), mens noen av komposisjonene har utspring i mer eller mindre kjente komposisjoner fra regionen.
Dette er på mange måter blitt en typisk italiensk innspilling. Mange musikere som er glitrende instrumentalister, akkurat passe doser humor, og musikk med trøkk og energi som gjenspeiler det latinske i de enkelte sjeler blant musikerne.
Vi har tidligere rost flere av innspillingene fra Rudi Records opp i skyene, og de er med på å sette en litt annen standard på jazzen enn det vi til daglig får fra Sambandstatene eller lenger nord i Europa. Her er det fest og party, selv om det alvorlige ligger og lurer i bakgrunnen, og når de avslutter med Pino Minafras «Fantozzi», som jeg mener å ha hørt Italian Instabile Orchestra tidligere, en festmarsj av de sjeldne, så er i alle fall jeg mer enn fornøyd, og kan spasere glad og fornøyd ut i vårværet, plystrende på Minafras «Fantozzi».
I slike stunder er livet rett og slett herlig!
Jan Granlie
Francesco Chiapperini (cl, bcl, arr), Andrea «Jimmy» Catagnoli (as), Gianluca Ella (ts), Eloisa Manera (vio), Vito Emanuele Galante (tp), Marco Galetta (tp), Andrea Baronchelli (tb, tuba), Simone Quatrana (p), Luca Pissavini (c), Andrea Grossi (b), Filippo Sala (dr), Filippo Monico (dr, perc)
