Altsaksofonisten François Carrier er en original og spennende musiker. Han har en relativt imponerende CV hvor han har medvirket på mer enn 35 internasjonalt anerkjente album med legendariske musikere som Paul Bley, Gary Peacock, Bobo Stenson, Tomasz Stanko, Uri Caine, Jason Moran, Dewey Redman, Mat Maneri, John Edwards, Steve Beresford med flere.
På hans seneste innspilling møter vi han i relativt fritt samspill med trommeslageren Michel Lambert og gitaristene Diego Calcedo og Pablo Schvarzman, som også trakterer elektronikk.
Vi får fem frie «strekk» som er gjort i fellesskap, og alt er innspilt live i Soda Acoustic i Barcelona den 5. juni 2019.
Jeg føler at Carrier har hørt en del på en kollega som Anthony Braxtoon når han har funnet sin måte å spille på. Kanskje har han også studert Braxtons musikalske teorier, som hans «Tri-centric Music», «Tri-centric Thought Unit» eller «Tri-centric Modeling». for det er mye her som kunne gått rett inn i en konsert eller plateinnspilling med Braxton.
Og det er Carrier som er hovedpersonen på denne konserten. De andre musikerne bidrar for det meste med å støtte Carrier i nhans frittgående utspill, som hele veien er spennende og interessante.
Trommeslageren Michel Lambert har lenge vært Carriers mest trofaste samarbeidspartner. Sammen har de gjort flere turneer i Europa, Asia og Canada. Carriers seks måneder lange opphold i Roma 2002 og i London 2011 tillot ham å utvikle sitt forskningsarbeid som komponist, og han skapte også bånd med flere musikere i de to byene.
I 2005 ble han oppdaget av det britiske plateselskapet Leo Records som han ga ut fem album med. Flere europeiske avantgarde-musikkselskaper ble deretter med på «festen», som Creative Sources (Portugal), Ayler Records (Sverige-Frankrike), FMR Records (England) og Not Two Records (Polen). De seneste albumene hans «Elements» og «WIDE» på FMR Records, og «NIRGUNA» på det polske merket Fundacja Słuchaj har vært gjenstand for gode anmeldelser.
Og det er en musiker med selvtillit vi får høre her. Og selv om han er den ubestridte lederen av kvartetten, synes jeg de to gitaristene tilfører mye spennende i bakgrunnen, men ofte befinner de seg litt for mye i bakgrunnen, etter min smak. Det samme gjelder for trommespillet til Lambert. Det er mikset altfor langt bak i lydbildet til at vi får noen god innsikt i hva han serverer av energisk trommespill der bak.
Men selv om det er Carrier som preger innspillingen, så serverer han strålende altsaksofonspill, som oser av kreativitet og selvtillit. Så får vi bare spisse våre aldrende ører, og forsøke å få med oss hva som skjer bak han. Men samlet sett er det en spennende plate, som nok skal plukkes fram i en og annen «blindfold», så skal vi se hvor mange som tipper at det er Anthny Braxton …
Jan Granlie
François Carrier (as), Michel Lambert (dr), Diego Calcedo (g), Pablo Schvarzman (g, elec)
