Den britiske gitaristen Fred Frith, har siden han spilte i Camebridge-bandet Henry Cow på slutten av 60-tallet, nærmest vært et ikon for andre gitarister rundt om i verden, både når det gjelder rock og, ikke minst, frittgående jazz. Hans diskografi er voldsom, med samarbeid med band som Henry Cow, Art Bears, Aksak Maboul, Material, Massacre, Skeleton Crew, French Frith Kaiser Thompson, Naked City, Maybe Monday, Cosa Brava og ei røys med egne prosjekter. Han har laget soloinnspillinger, soundtracks og vært komponist for andre, og han har vært medansvarlig på innspillinger med Henry Kaiser, Lotte Anker, ARTE Quartet, Derek Bailey, Sonny Sharock, John Zorn, Bill Laswell, Anthony Braxton, John Butcher, Linsay Cooper, Lars Holm, Lol Coxhill, Chris Cutler, Ensemble Modern, Eveline Glennie, Barry Guy, Carla Kihlstedt, Joëlle Léandre, Phil Minton, Evan Parker, Marc Ribot og «alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen», det vil si de fleste av de virkelig kompromissløse musikerne på kloden i dag.
På «Live At The Stone – All Is Always Now» som er innspilt på New York-klubben The Stone i perioden 2006 til 2016, samarbeider han med en lang rekke musikere, både kjente og mer ukjente for oss her oppe i nord, og vi får tre plater med totalt kompromissløs musikk, improvisert fram i den lille klubben på Manhattan over ti år.
Det starter med et opptak fra 30. august 2013, hvor han like godt spiller piano, sammen med perkusjonisten Nava Dunkelman og Amma Ateria på elektronikk. Dette er et åpningsspor som virkelig setter lytteren på plass, og med tittelen «Anther Ship Moves In», er jeg ikke helt sikker på om «fokkeslasken» i baugen gjør jobben sin, for denne landgangen høres strabasiøs ut. Denne går rett over i Fred Frith Trio med Jason Hoopes på bass, Jordan Glenn på trommer og gjesten Jessica Lurie på altsaksofon i «Identity Crisis» fra 9. desember 2014. Her er stemningen adskillig roligere, og man kan ane en slags swing i musikken som bygger seg fint opp. Og slik fortsetter det gjennom det meste av den første CDen. Spennende, eksperimentell og spennende musikk fra det innerste i Fred Frith og hans musikalske venners hoder. I fjerdesporet, hvor vi møter Frith sammen med den japanske elektronika-kunstneren Ikue Mori og trompeteren Nate Wooley, kanskje førsteplatas mest spennende spor, skjer det mye, svært mye, men for det meste i lagene under det som frontes mest. Kombinasjonen med Friths gitar og Wooleys trompet «tas ned» i Moris elektronikk og vi får en relativt stille og deilig passasje.
CD2 starter med «låten» «Concussion Suit» hvor Frith spiller på hjemmelagde instrumenter og små objekter sammen med Sudhu Tawari på gjenvunnet søppel (!), i et opptak fra 30. august 2013, og vi er tilbake der hvor vi virkelig må sette oss ned for om mulig å forstå noe av det som foregår. Men vi får en fin, og litt japansk-aktig improvisasjon som fascinerer. Så overtar Frith med akustisk gitar og vokal, sammen med accordeonisten Pauline Oliveros og pianisten Else Olsen Storesund i strekket «From the Backstretch» fra 13 mai 2007. Dette er en roligere sak, hvor det re-tunede accordionet og Storesunds preparerte piano fungerer godt sammen med Friths gitar. Deretter får vi en relativt lang og fin sekvens hvor Frith spiller duo med pianisten Sylvie Courvoisier fra 7. desember 2016. Og her får vi en helt annen utgave av Frith. Hans gitarspill kommuniserer perfekt med Courvoisier, og særlig synes jeg hennes pianospill er formidabelt i dette «strekket».
Deretter følger en duo med vokalisten Shelley Hirsch fra 13. desember 2014, som tar oss enda et skritt videre inn i Friths musikalske verden. Jeg har aldri hørt Hirsch tidligere, men uten at jeg vet det sikkert, så må hun være et slags forbilde for danske Randi Pontoppidan. Så får vi nok et «strekk» med Oliveros og Storesund, et relativt voldsomt «strekk» med Mori og vokalisten Clara Weil, før han avslutter CD2 med en duo med landsmannen Evan Parker på saksofoner fra 15. oktober 2009. Låten er kalt «A Measure of Solace», og kombinerer perfekt Parkers særegne saksofonspill med Friths gitar. En flott avrunding på andreplaten.
CD3 åpner med Fred Frith Trio (med bassisten Jason Hoopes og trommeslageren Jordan Glenn) i et opptak fra 28. august 2013, som er en fin opptakt til den første duosekvensen med Laurie Anderson og låta «Of Finest Silver». Anderson er en artist som mer kan gå under betegnelsen lydkunstner, og selv om dette «strekket» ligger et godt stykke unna hennes hitlåt, «Oh Superman» som kom for mange år siden, gjenkjenner man raskt stemningen hun skaper med sitt særegne fiolinspill og rytmikken i musikken. Tøft!
Så følger en vakker gitarduo med Gyan Riley, sønn av minimalisten Terry Riley. Her får vi en utrolig spennende blanding av det akustiske og smått asiatiske og indiske med støyelementer, noe som gjør denne sekvensen utrolig spennende.
Å blande Friths gitar med japansk koto og elektronikk, høres ut til å være en spennende blanding. Miya Masaoke er en, for meg, ukjent kotospiller, som fungerer fint sammen med Friths gitar i «Flare», albumets lengste spor på nesten 20 minutter. Og her skjer det mye spennende i løpet av disse minuttene fra begge musikerne. Innimellom tar Frith fram «twang»-gitarspillet, som låter omtrent så amerikansk og Ry Coodersk det er mulig å få det, sammen med de asiatiske elementene fra koto og elektronikk. Deilig!
Så er Anderson tilbake, før vi får et nytt «strekk» med hjemmelagde instrumenter og gjenvunnet søppel, før denne herlige trippelCDen avrundes med nok en duo med Laurie Anderson og låten «Evidence», som ikke er Thelonious Monks kjente komposisjon, men deres egen improvisasjon. Vakkert!
«Live At The Stone – All Is Always Now» er blitt en fantastisk reise i den musikken Fred Frith har likt å oppholde seg i siden 2006. Og albumet kan også sees på nesten som en lærebok i moderne, fri improvisasjon fremført av noen av de mest spennende utøverne innenfor denne kunstarten i verden i dag. Og i tillegg til de tre platene, inneholder også albumet en lengre konversasjon mellom Frith og Theresa Wong, som er verdt å få med seg.
En lærebok i fri improvisasjon, som bør forefinnes i ethvert møblert hjem!
Jan Granlie
Fred Frith (g, p, home made instr., small obj., v), Shelley Hirsch (v), Clara Weil (v), Laurie Anderson (vio, keys, elec), Evan Parker (s), Nate Wooley (tp), Gyan Riley (g), Miya Masaoke (koto, elec.), Theresa Wong (c, v, elec), Pauline Oliveros (re-tuned acc.) Annie Lewandowski (p), Sylvie Courvoisier (p), Else Olsen Storesund (prep. p), Ikue Mori (elec), Amma Ateria (elec), Sudhu Tewari (recuperated junk), Jason Hoopes (b), Jordan Glenn (dr), Nava Dunkelman (perc)
