Den britiske gitaristen Fred Frith og den japanske laptop og elektronikk-musikeren Ikue Mori, har truffet hverandre en rekke ganger opp gjennom årene. Men, så vidt jeg vet, har de kun gjort noen få plateinnspillinger sammen tidligere, platen «Later» på Les Disques Victo, hvor de spiller sammen med bassisten Mark Dresser, og som kom ut i 2000, «Traffic Continues» med Ensemble Modern på Winter & Winter i 2000 og med bandet Maybe Monday på platen «Unsquare» på Intakt Records i 2008. De er også å høre sammen på Fred Friths 3 CD-boks-sett «Live at the Stone» på Intakt Records
Begge musikerne har, gjennom en årrekke, vært viktige deler av den nyere, frittgående musikken. Frith med bakgrunn fra den mer eksperimentelle rockemusikken i band som Henry Cow, Art Bears, Massaqcre og Shelton Crew. Men også i samarbeid med Robert Wyatt, Derek Bailey, The Residents, Lol Coxhill, John Zorn (blant annet det utsøkte bandet Naked City), Brian Eno, Mike Patton, Lars Hollmer, Lotte Anker, Lourie Anderson, Barry Guy, Bill Laswell og Material, Cosa Brava, Maybe Monday og en rekke andre. Han har laget filmmusikk, musikk for danseforestillinger, og han har komponert flere verk for andre.
Ikue Mori (森 郁恵) var ikke særlig interessert i musikk før punken kom til Japan. I 1977 dro hun til New York, i utgangspunktet som turist, men hun ble der, og holder fremdeles til i byen. Hun startet egentlig sin profesjonelle løpebane som trommeslager i no wave-bandet DNA, med blant andre gitaristen Arto Lindsay. Og etter hvert gjorde hun flere solo-konserter og soloplater, før hun startet samarbeid med musikere som Dave Douglas, Butch Morris, Kim Gordon, Thurston Moore, John Zorn, Mike Patton og Zeena Perkins. Hun deltar på en rekke av platene til John Zorn, og hun har gjort innspillinger med blant andre Lotte Anker og Sylvie Courvoisier, Susie Ibarra, Cyro Baptista, Erik Friedlander, Fred Frith og Ensemble Modern, Maybe Monday og Rova::Orchestra
Tittelen på denne rene duoplaten, «A Mountain Doesn’t Know It’s Tall», gjenspeiler det lekne, poetiske, mystikken og åpenheten mellom de to musikerne. I januar 2015 møttes de to i Tyskland for å spille inn musikken til et hørespill av Werner Penzel, som er filmskaper og mangeårig venn av Fred Frith, for filmen «Zen for Nothing». Etter endt arbeid brukte de fridagen den 24. januar til å besøke Peter Hardts studio i Esslingen for å spille inn sitt første duoalbum sammen. Påvirket av filmmusikken og inspirert av det lange vennskapet de hadde opparbeidet seg gjennom mange år, ble det laget 15 musikalske «strekk» som både er fantastiske lydskulpturer og fascinerende dialoger. Fred Frith skriver selv om prosjektet i coveret: «Air moving through ears and hair and lungs and pores, through songs,and scrapes, and scraps of this, that and the other.» Og Mori skriver: «… it was about playing with the everyday noises that arise when cooking, playing ping-pong, and especially when laughing. There is a lot of joy in working with these recordings, interacting with them and making music».
Og det er en plate med musikk som fører deg inn i drømmene og vekk fra det trivielle dagliglivet, vi får servert. Her er det bare å sette seg godt til rette, lukke øynene, og la de to lydmagikerne ta deg med på en helt særegen, musikalsk reise. Musikken er svært fri, og jeg har en mistanke om at de 15 «strekkene» er laget der og da, uten altfor mye planlegging på forhånd. Og gjennom de 15 korte «strekkene» beveger de seg innenfor mange forskjellige landskap. Vi får lyder som låter industrielle, andre som om de er hentet rett ut fra naturen, små og korte «strekk» som nesten låter som lyder i huset man kan oppdage når man forestiller seg at det er helt stille og lydbilder fra det overjordiske som dukker opp i hodet og i sjelen.
Dette er ikke en plate hvor man kan sette seg ned og klappe på en og tre, men en plate man virkelig kan senke skuldrene til. For de to lager aldri musikk som er ment skulle havne på bestselgerlistene. Dette er dønn ærlig musikk hentet fra innsiden av de to musikernes kropper og sjeler, og som formidles på en strålende måte til oss som befinner oss et helt annet sted på planeten. Og hele veien er musikken inderlig og lyrisk, på sin helt særegne måte, som griper deg om hjerterøttene og holder deg fast.
På en av sidene i coveret står det hvitt på brunt: «This Moment Is Not The Same». Og bedre kan nesten ikke denne musikken beskrives. Den kommer til deg, og plutselig er den borte, og den kommer aldri igjen. Men siden vi har den på plate, er det mulig å lytte den denne kunsten flere ganger, og jeg kan nesten garantere at de hver gang vil få forskjellige opplevelser av musikken.
Kompromissløs musikk for dine innerste følelser!
Jan Granlie
Fred Frith (home-made instr., toys, obj, g), Ikue Mori (laptop elec)
