Den amerikanske pianisten Fred Hersch ble født den 21. oktober 1955, og har opp gjennom årene gjort konserter både solo og med sine egne band, så som hans Pocket Orchestra, og, ikke minst hans trioer. Han var den første som spilte solokonserter på The Village Vanguard i New York, og har innspilt mer enn 70 av sine komposisjoner på plate. Han har vært nominert til en rekke Grammy-priser, og er en ettertraktet pianist når han en sjelden gang dukker opp i Europa. Han har innspilt ei røys med plater i eget navn, pluss at han har medvirket på en rekke andre musikeres plater, så som Jane Ira Bloom, Art Farmer, Billy Harper, Sam Jones, Nancy King, Toots Thielemans med flere.
På sin Europa-turné i 2017, hadde han med sine faste medspillere de senere årene, bassisten John Hébert og trommeslageren Eric McPherson, og de 10 låtene vi får høre her, er innspilt live i Flagey Studio 4 i Brussel den 24. november i fjor.
Vi får en blanding av Hersch-komposisjoner, pluss to gjort av Thelonious Monk og to av Wayne Shorter, og de starter med Monks «We See», som gjøres i Monk-tradisjonen, med relativt «haltende» og spennende spill, slik Monk skal spilles, og hvor Monk «hviler over vannene». Så fortsetter de med seks Hersch-komposisjoner, som kan gå rett inn i standardsjazz-boka. Før de runder av med Wayne Shorters «Miyako» og «Black Nile» og Monks «Blue Monk».
Hersch er en spennende pianist, som på mange måter har tatt med seg tradisjonen etter Thelonious Monk videre inn i et mer moderne, musikalsk landskap, noe som setter Hébert og McPherson virkelig på prøve. Men de har spilt med pianisten før, og vet hvor han vil. I andrelåta, «Snape Maltings» får vi en kort bass-solo som befinner seg merkelig langt borte fra mikrofonen … men det kan være at det er ment som et overraskelsesmoment. Den låta går direkte over i «Scuttlers», som åpner med forsiktige trommer, før Hersch kommer inn, og vi er virkelig inne i den moderne jazzen. Dette er mer som noen fabuleringer rundt et tema, enn streit fram pianotrio, slik vi er vant til å høre det, før vi er direkte over i den mer konvensjonelle, «Skipping», som også har mange Monk-elementer i seg, men også med mer streit swing-piano. Kanskje platas mest spennende spor. Monk møter romantikken, på en måte.
«Bristol Fog» er skrevet til den britiske pianisten John Taylor, som forlot denne verden for få år siden. Dette er en låt hvor man nærmeste kan føle tåka ligge over en britisk elv som renner sakte gjennom en by preget av nedgangstider og Brexit. Her kommer Héberts bass-solo mye bedre fram, og vi får en nydelig ballade, som kunne gått rett inn i en britisk fjernsynsserie om fattige kår i den industrielle nedgangstiden i Storbritannia. En vakker ballade, og jeg er sikker på at den godeste Taylor nikker anerkjennende og smiler fra sin posisjon over i en eller annen annen verden.
Disse fire komposisjonene har gått i ett, så publikum får først vise sin begeistring etter «Bristol Fog».
Deretter får vi «Newklypso», også en Hersch-komposisjon, som trekker calypsoen inn i Monks univers, og vi får en fin vise, hvor jeg ikke tror noen skal prøve å engasjere ved bordene og forsøke å lede en partner rundt på parketten til. Det kan raskt gå helt galt, for calypso-rytmene endrer seg hele veien, omtrent slik Monk ville gjort det.
«The Big Easy» er skrevet til Tom Piazza, en jazzfan og forfatter fra New Orleans («The Big Easy» er kallenavnet på New Orleans, for den som ikke visste det). Dette er nok en ballade som smyger seg fint avgårde, og er den første låta som man kan kalle en typisk pianojazz-ballade, ikke så fryktelig langt unna Bill Evans, hvor Hersch legger tunge akorder med venstrehånda og improviserer med høye. Fint!
Så får vi Wayne Shorters «Miyako», også en ballade. Det er nesten utrolig hvor fine låter Shorter var i stand til å lage, og dette er en av dem, hentet fra albumet «Schizophrenia» innspilt den 10. mars 1967 sammen med Curtis Fuller (tb), James Spalding (as, fl), Herbie Hancock (p), Ron Carter (b) og Joe Chambers (dr), og, selvfølgelig, utgitt på Blue Note. Hersch spill her er nesten fritt for Monk-inspirasjoner. Men bare nesten. Vi får noen typiske Monk-akkorder innimellom som gjør låten spennende og «uvanlig», og så beveger Hersch seg også langt inn i den romantiske pianotradisjonen innimellom.
Mer Shorter, nemlig «Black Nile» fra innspillingen «Night Dreamer» (Blue Note Records, 1964). Hvem som var med den gang? Jo, Lee Morgan (tp), McCoy Tyner (p), Reggie Workman (b) og Elvin Jones (dr) i tillegg til Shorter på tenorsaksofon. Og med den originalbesetningen, kan man nesten ikke gjøre låten til en ballade. Det starter med McPhersons trommer som legger føringene for stemningen i låta. Og det er nesten så man kan høre at dette er en låt McCoy Tyner har spilt tidligere. For i det Hersch kommer inn, er han tett på Tyners måte å spille på, og derfra og ut, er det som om Tyner er tilbake i «halvfjerserne» og leder en av sine hardtspillende trioer. Og Hersch og hans kumpaner gjør dette i en strålende versjon, som godt kan være en hyllest til McCoy Tyner.
Så rundes det hele av, med Monks «Blue Monk» som Hersch gjør solo. Og vi avrunder med igjen å gå inn i Monk-land, og hans skeive og deilige måtre å spille piano på. Men Hersch gjør ikke dette som en kopi. Han gjør den nesten ihjelspilte låta til sin, men hovedelementene er klart fra salige Monk.
Denne liveinnspillingen fra Brussel er blitt et fint bevis på Fred Hersch storhet som pianist. Og sammen med sine to medmusikanter gjør han fine hyllester, gode versjoner av andres låter, og sine egne komposisjoner slik bare han kan.
Jan Granlie
Fred Hersch (p), John Hébert (b), Eric McPherson (dr)
[amazon_link asins=’B079PTH88K’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’119bf017-bcb3-11e8-94ec-af4425ebb3e0′]
