For ikke lenge siden anmeldte vi den fine platen «Sarabande» med den amerikanske pianisten Fred Hersch, sammen med bassisten Charlie Haden og trommeslageren Joey Baron. Den innspillingen var gjort allerede i desember 1986, men var ikke ute på plate før nylig.
Nå her han igjen på plass, med sin nye trio, bestående av bassisten John Hébert og trommeslageren Eric McPherson, i et opptak fra Village Vanguard den 27. mars i år.
Som på «Sarabande» får vi en god blanding av låter gjort av Hersch, og noen gjort av andre komponister.
Det starter med Rodgers «A Cockeyed Optimist», hvor hans nære forhold til Bill Evans musikk kommer godt fram. Vi får høre en trio som passer godt sammen, og både Hébert og McPherson understøtter Hersch pianospill på en strålende måte. Vi får fem låter av Hersch, «For No One» av McCartney, «Everybody’s Song But My Own» av Kenny Wheeler, Rodgers «The Peacocks» og Monks «We See», og stemningen på Village Vanguard er fra starten dempet og ytterst dannet (man vet vel at «tapen går»), men det friskner opp etter tredjelåta, Hersch egen «The Optimum Thing» , slik at det blir behov for ekstranummer, hvor vi får Hersch egen «Valentine» som er en usigelig vakker pianosolo.
Det er litt uvant å høre bassist John Hébert i en såpass tradisjonell setting, men jeg synes han fikser det på en strålende måte, og er med på å tilføre låtene en ekstra dimensjon med sitt litt friere spill. Noen av hans soloer peker framover, og viser at dette er en bassist man skal merke seg.
Det samme gjelder på mange måter for McPerson. Han har en løs spillestil som passer godt inn i denne sammenhengen.
Hersch selv, spiller nydelig hele veien, og han fungerer godt som en (av mange) arvtagere etter salige Bill Evans.
Jeg er sikker på at de som hadde funnet veien til den fine Village Vanguard-klubben denne kvelden, hadde en storartet opplevelse. På plate kunne vi kanskje ønsket litt «mykere» lyd, men det skjemmer overhode ikke utgivelsen.
Tre strålende musikere fra jazzmiljøet i New York, som kombinerer det tradisjonelle med det moderne på en fin måte. Og hele veien swinger det upåklagelig. Og jeg er sikker på at Bill Evans nikker anerkjennende fra sin plass i jazzens himmel over det han får høre.
(Platen slippes på det amerikanske markedet den 16. og 21. august med konsert på Village Vanguard. Så hvis du er i New York disse dagene, så vet du hva du skal bruke kvelden til!)
Jan Granlie
Fred Hersch (p), John Hébert (b), Eric McPerson (dr)
