Gitaristen Frederic Bech har studert folkemusikk på Rauland-akademiet, og de slåttene og annet han lærte da, behandler han nå på denne sologitarplata. Selv sier han at han «kikket inn døra til folkemusikkmiljøet». Men jeg føler det er mer enn kikking inn døra i de 10 låtene vi får stifte bekjentskap med på Folk og rør.
På slike utgivelser, hvor gitaren beveger seg inn i folkemusikken, stort sett den norske, men også med ett par avstikkere til Sverige og Frankrike, er det lett å sammenligne med plater man har fått fra for eksempel Ry Cooder, David Lindley og Henry Kaiser, og de to sin plate Sweet Sunny North, selv om de på den platen samarbeidet med norske musikere som Tiriltunga, Susanne Luundeng, Barzz Brothers, Annbjørg Lien, Hallvard T. Bjørgum, Knut Reiersrud med flere.
Her åpner han med en tolkning av Anja Savic Røeds «Jeg har meg sun lun en hytte», sammen med en versjon av Raulandsgruppa Etter poteters «Finnskogpols». Og derfra og ut. Får vi, i hovedsak, norsk folkemusikk framført solo på el.gitar, som gir et slags nytt bilde på den folkemusikken,
Vi får «Gamle Guldbrand» etter Frode Nyvold sammen med valsen «Silkevalsen» med et fint mellomspill, «Gråytende sky» etter Elias Akselsen, før førstesiden av Lpen avsluttes med «Halling etter Halteguten», en av Bechs favoritter, sammen med «Gråtarslaget» etter Ånon Egeland. Og selv om de fleste låtene må gå innunder betegnelsen nyere folkemusikk, er det musikk med røtter dypt inne i all den andre folkemusikken vi får høre rundt om. Og hele veien synes jeg det fungerer fint å få denne musikken fremført på el.gitar. Musikken blir mer «up to date», samtidig som Bech er tro mot tradisjonene, og leverer enkle o fine versjoner.
B-siden starter med «Trøndelag» og «Gudbrandsdalen», den første etter Hans Mikkel Melhus, og den andre etter Johanna Seim. To fine tradisjonelle låter hvor den ene foten er med som «tromme» og som gjør dette til en folkedans som svinger fint. Deretter får vi den svenske «Ann, hon dansar» etter Mats Nyströom, sammen med «Når e kommer heim» etter Frode Nyvold. Dette er to fine folkeviser, som tror også folk som iikke har et forhold til folkemusikken vil ha glede av. Deretter følger den franske drikkevisa «Melissa» etter Melissa Guittaud, hvor han har puttet inn elementer fra norske «Håvard Hedde». En fin blanding og en ytterst god idé som fungerer godt.
Deretter får vi Bechs eneste egenkomponerte låt, «Springleik fra Hovtun», som like godt kunne vært en gammel springar, med fint gitarspill, før han avslutter med «Min falske venn» etter Hans Mikkel Melhus, «Om änn jag reste» etter svenske Alexandra Nilsson og «Når jeg dør» etter Åsmund Nordstoga. Dette er tre låter som passer fint sammen, og som er den perfekte avslutningen på en annerledes folkemusikkutgivelse.
Frederich Bech har med denne LPen laget en fin plate for el.gitar, som tar folkemusikken inn i en sammenheng hvor folkemusikken blir satt inn i et relativt nytt, musikalsk landskap, selv om mye gjerne kunne vært gjort av Knut Reisersrud (hva med å sette de to gitaristene sammen for et festivalprosjekt, for eksempel på Vossa Jazz, hvor jazz og folkemusikk er de viktigste elementene?) Han tar, i hovedsak, utgangspunkt i nyere folkemusikk, uten at tradisjonene og røttene blir rørt særlig ved. Og det er med på å gjøre dette til en fin utgivelse som (kanskje) kan få noen nye grupper lyttere til å bli interessert i folkemusikkarven.
Jan Granlie
Frederic Bech (guitar)
