Den svenske saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist, kjenner mange fra det svensk/norske bandet Atomic. Der er det han som skriver de «publikumsvennlige» låtene, mens det mer intellektuelle overlates til pianisten Håvard Wiik. Han er med på en rekke forskjellige prosjekter i Sverige, for noe må man jo gjøre for å få kaviar på brødskiva når man er jazzmusiker uten fast stilling.
På «Atlantis» (oppkalt etter innspillingsstudioet i Stockholm) spiller han med sin trio, bestående av bassisten Mattias Welin og trommeslageren Jon Fält, pluss at de har invitert med pianistene Max Agnas og Göran Strandberg pluss vokalisten Sofia Jernberg på hvert sitt spor.
Vi får sju komposisjoner, noen av Ljungkvist, mens andre er gjort av andre betydningsfulle musikere og komponister. Og det starter med Ljungkvists egen «Atlantis», som godt kunne vandret rett inn på Atomics settliste. En låt hvor Ljungkvists tenorsaksofon swinger upåklagelig over en svært aktiv Fält bak trommene og Welin som stabilisatoren. En typisk Ljungkvist-låt, slik vi liker det.
Thelonious Monks «Monk’s Dream» er neste, og her medvirker pianisten Max Agnas sammen med de tre. Her legger de seg fint inn i Monks tankegang, men tar det egentlig enda mer ut rytmisk enn det salige Monk gjorde, og Agnas pianospill her er kreativt og spennende, i Monks ånd, men oppdatert akkurat såpass mye at det ikke blir noen kopi. Han er en av etter hvert mange unge Agnas-brødre som den senere tiden har markert seg kraftig på den svenske jazzscenen, og vi gleder oss til å høre mer fra denne herren. Ljungkvist improviserer nydelig over Monks tema, og han tar egentlig Monk-kvartettens saksofonist Charles Rouses spill enda lenger i improvisasjonene. Og Welin og Fält er på hugget hele veien og leverer en strålende versjon av låta, oppdatert til 2019. Så følger Ljungkvists fine «Rue Oberkampf», hvor de tar det litt ned etter kraftanstrengelsen med «Monk’s Dream», og låten gir et fint bilde på en stille gate i en eller annen tysk by, hvor solen og skyggene gir husveggene og gaten en fin glød. Deilig og slepent spill av Ljungkvist, mens «Duracell-kanin» Fält sitter ytterst på trommestolen og er helt på hugget, mens Welin igjen leverer stødig og fint bass-spill.
Mer Ljungkvist. Denne gangen «Jag vet inte» med Sofia Jernberg med ordløs vokal over Ljungkvists barytonsaksofon, en ytterst fin kombinasjon. Låten er i utgangspunktet noe Lars Gullin kunne ha laget, og med Jernbergs lyse og flotte stemme på toppen, blir dette helt originalt og fint. Deretter improviseres det relativt fritt rundt «temaet», hvor Ljungkvist og Jernberg «leker» seg rundt melodien, og det hele utvikler seg til en deilig improvisasjonsdel hvor de to virkelig får vist seg fram, før de tar det tilbake i «temaet». Deilig!
Ljungkvists pågående «Flukt» er neste, også med barytonsaksofonen i front, og Lars Gullin dukker nok en gang opp i mitt lille hode. Her føler jeg de beveger seg litt inn i cool-jazzen og inn på pianisten Lennie Tristanos «jaktmarker», og Ljungkvist spiller så coolt og deilig, som var det John Pål Inderberg som trakterte det store hornet. En låt som swinger infernalsk og hvor Ljungkvist virkelig er helt framme på tærne. Her får vi også en fin bass-solo av Welin, som jeg synes ligger litt langt bak i lydbildet, men ikke mer enn at vi oppfatter storheten i soloen. Og Fält er akkurat der han skal være hele tiden.
Så får vi Roland Keijsers «So-Do-So-Do-Re», og de tar det igjen ned i balladetempo. Dette er en komposisjon som er svært typisk for salige Keijser, som forlot oss altfor tidlig den 25. januar i år. Denne versjonen av låta oppfatter jeg som Ljungkvists hyllest til Keijser, en musiker som hadde stor betydning for de fleste, svenske saksofonister. Og dette solosporet må være en av de beste hyllestene den gode saksofonisten kan få fra en kollega.
Så avslutter de med Bill Evans «Very Early», hvor pianisten Göran Strandberg er med, og hvor Ljungkvist har plukket fram klarinetten. Jeg vet nesten ikke en eneste jazzmusiker som trakterer klarinetten like bra som Ljungkvist. Og dette sporet er slett intet unntak. Hans spill låter nesten som Jimmy Guiffre innimellom. Og selv om man sjelden hørte Bill Evans med klarinett i bandet, så låter det Bill Evans av Ljungkvists spill. Vi får også en fin pianosolo av Strandberg, som befinner seg i Evans-landskapet, mens Welin spiller ytterst stødig bass og Fälts spill med visper fungerer perfekt. Alt er gjort i Evans ånd, og hadde det ikke vært for klarinetten, så hadde jeg nesten trodd det var Bill Evans Trio vi hørte.
«Atlantis» er blitt en nydelig plate fra Ljungkvist, Welin og Fält med venner. Låtene er varierte, vi får minner om tidligere jazzmusikere, og spillet er hele veien inspirert, kreativt og deilig. En perle av en plate!
Jan Granlie
Fredrik Ljungkvist (s, cl), Mattias Welin (b), Jon Fält (dr), Max Agnas (p), Göran Strandberg (p), Sofia Jernberg (v)
