Når man mottar plater fra de forskjellige land rundt om i verden, og særlig fra Europa, er det ofte spennende å sette de på uten å sjekke hvem som spiller og hvor de kommer fra. I mange tilfeller er det relativt enkelt å plassere musikken geografisk, som mange av de skandinaviske, og særlig de norske. Fransk jazz er også ofte lett å plassere, og det samme gjelder for den italienske. Ett annet land det er relativt enkelt å plassere musikken er når musikerne relativt unge, og har base i Nederland. Da dukker gjerne de gamle «helter» opp ett eller annet sted, med musikere som Misha Mengelberg, Sean Bergin, Willem Breuker og andre opp ett eller annet sted i musikken.
Jeg hadde først en idé om at dette var norsk, men slo det relativt raskt fra meg. Og etter å ha slått det fra meg, var det relativt enkelt å plassere trommeslageren og perkusjonisten Friso van Wijk geografisk. Dette burde komme fra Nederland. Han kunne vært bosatt i Amsterdam, hvor flere av de nevnte skapte skole for kreativ musikkutøvelse. Men det var noe som gjorde at jeg heller plasserte ham i en av de andre byene i Nederland. Og da var det relativt «safe» å plassere trommeslageren i Rotterdam (det sto mellom Rotterdam og ett par byer nord for Amsterdam). Og da jeg sjekket nærmere, viste det seg at jeg hadde rett.
Friso van Wijck er en komponist, trommeslager, perkusjonist og improvisator med base i Rotterdam. Hans musikalske tilnærming går innom flere sjangere, alltid sett og tolket gjennom van Wijks kreative blikk. Han komponerer for nasjonale og internasjonale, moderne musikkensembler, og underviser i komposisjon og improvisasjon ved Codarts Rotterdam Conservatory. Ved siden av å være en produktiv komponist, er han en veldig allsidig trommeslager, som spiller moderne jazz, improvisert musikk, moderne komponert musikk, metal og alt imellom. Med sitt eget ensemble Candy Container smelter han sammen alle sine musikalske tilnærminger og opplevelser til en kaleidoskopisk, rocka, sprelsk og veldig nederlandsk helhet.
I sitt ensemble, Candu Container, møter vi han selv på trommer, gonger, bjeller og mye annet «kjøkkenutstyr», Jasper van Damme på altsaksofon og fløyte, Joao Driessen på tenorsaksofon, fløyte og ewi, gitaristene Frank Jonas og Jorn Ten Hoopen og bassisten Bas Klosterman i ni komposisjoner av van Wijk, alt innspilt i Gam Studio i Waimes i Belgia.
Og de starter med den friske «The Return Of The Returning Returner, Part 2», som minner sterkt om musikken jeg hørte på en konsert midt i Amsterdam i fjor sommer, hvor et ytterst friskt band tolket musikken til Misha Mengelberg. Konserten foregikk i et overfylt telt som lå kun et steinkast fra saksofonisten Sean Bergins stamsted, den lille brune puben De Engelbewaarder. Her går de friskt ut, i et landskap hvor vi også finner flere norske band, som for eksempel Cortex.
Og fra start til avslutningen med «Decubitus» er dette en spennende reise i den kreative, nederlandske jazzen, hvor man, på grunn av at man har to gitarister i bandet, får en rekke referanser til kreativ rockemusikk. I åpningslåten er det «full pinne» fra hele gjengen, i en relativt komplisert komposisjon, hvor musikerne skal være på «tå hev» for å få med seg alle detaljene. I andresporet, «Moon Blindness», tar de det kraftig ned med en stillegående bassintro. Her går de inn i et helt annet landskap hvor musikken er litt «prøvende» og «svevende», med el.bassen som guide gjennom galaksene.
Men etter reisen ut i galaksene, er vi igjen på en alternativ rockeklubb i Rotterdam. I «Zombie Horses From Outher Space», føler jeg vi er mye mer «på jorden» enn i forrige. Men etter hvert beveger denne seg inn i et slags «Star Wars»-univers (slik jeg forestiller meg det, for jeg har aldri satt mine bein inn i den verdenen). Og her er det utvilsomt seremonimester van Wijk som styrer «butikken» eller romskipet. En fin og klagende tenorsaksofon i fint samspill med en av gitarene i b-delen, og med en lekende altsaksofon på toppen i noe som minner om filmmusikken til Taxi Driver. Og fin kommunikasjon og kollektiv improvisasjon når trommene tar med bandet inn i en mer rocka sekvens, før de glir sømløst over i noe som assosieres sterkt med den moderne og kreative scenen i Nederland.
Så følger den kortere «Framed», som aldri klarer å feste seg nevneverdig, selv om spillet er fint og de har gode ideer, før vi får «All Set? (no, not really)», som er platas lengste spor på nesten 20 minutter. Her går de ut i hundre, men van Wijk roer ned raskt, og lar el.bass og altsaksofonen få lov til å sette standarden. Litt funky og rocka bass-riff som grunnlag, som fort kunne blitt litt ensformig og kjedelig. Men låten er lang, og det er mer enn nok tid til å utvikle dette til noe spennende. Men jeg synes de bruker veldig lang tid på å gjøre låten mer spennende. Vi må vente i over fem minutter før jeg spisser ørene og merker at saksofonene beveger seg inn i et frittgående landskap, men jeg synes ikke det er nok til at jeg virkelig skal ble engasjert. Jeg begynner i stedet å kikke ut av vinduet, sjekke klokka og tar meg tid til et toalettbesøk for å «helde vannet af kartoflene», som det heter i Danmark. Og mens jeg er borte fra konsentrasjonen om platen, skjer det tydeligvis ikke så mye … Men etter nesten ni minutter vokser musikken i intensitet, og hele bandet piskes inn i det frittgående, for igjen å gå ned i intensitet, og vi føler igjen at vi er med på en reise i «outer space», i noe som kan minne om noe av det Sun Ra holdt på med på sitt frieste. Spennende nok. Men etter så lang tid, lar jeg meg, dessverre, ikke engasjere helt. Så beveger de seg nesten inn i samtidsmusikken, og i coveret nevner van Wijk at han er inspirert av komponister som Boulez og Stockhausen, noe som kommer snikende inn her i en fløytesekvens, før van Damme kommer inn med en fin altsaksofonsolo, og verden blir umiddelbart et hyggeligere sted å være. Og vi får enda en sekvens, denne i et fint og moderne jazzlandskap, som (nesten) kunne vært hentet rett fra Brooklyn, før det blir friere igjen, og denne gangen i et mer energisk og tøft landskap.
Så får vi «No One», en slags ballade med gitarene i front sammen med el.bassen, før de er over i «Warped», en fin jazzlåt med utmerket altsaksofonspill i front over gitarene og et (nesten) rocka trommespill. Deretter får vi «Lua» som starter med et slags gitar-riff, før saksofonene kommer smygende. Men det lurer en liten heavy rocker i bakgrunnen, og jeg sitter bare og venter på at det skal eksplodere. Dette er en fin låt med «forventninger», men som, i stedet for å bevege seg inn i heavy rocken, blir en låt som svinger deilig med mye improvisasjon fra blåserne som lurer i bakgrunnen. Van Wikj kommer med noen dundrende, men korte innspill, men legger seg pent til sammen med bassen i en låt som nesten blir swingjazz.
Så avrunder de med «Decubitus», som har et spennende, rytmiisk oppsett, som følges «til punkt og prikke» i en låt som på mange måter blir litt hypnotisk, før den vider seg ut, og vi aner både gammel Yes (Close to the Edge) og fin jazz.
Dette er blitt en, delvis, fin og spennende plate, men med litt for mye «langhalm» til at den får helt godkjent. Men det er et spennende prosjekt, som hadde hatt godt av en oppstramming og kraftig redigering, særlig i den altfor lange «All Set? (no, not really)», fra en gjeng musikere man skal merke seg som spennende, unge musikere fra Nederland.
Jan Granlie
Friso van Wijk (drums, bells, gongs, percussion), Jasper van Damme (alto saxophone, flute, Joao Driessen (tenor saxophone, flute, ewi), Frank Jonas (guitar), Jorn Ten Hoopen (guitar), Bas Klosterman (bass)
