Den italienske trompeteren Gabriele Mitelli og landsmannen, vibrafonisten og perkusjonisten Pasquale Mirra, hørte jeg første gang under Jazz & Wine of Peace-festivalen i Cormóns i Italia forrige uke. Der leverte de et strålende duosett ute i hagen hos vinprodusenten BorgosanDaniele, og var en av festivalens absolutte høydepunkt.
Samtidig fikk vi gribbet til oss et eksemplar av platen de to har gjort, under bandnavnet Groove & Move, et duosamarbeid de har holdt på med i en tiårs tid.
På platen starter de vakkert med Paul Motians «The Owl Of Cranston», og vi får en følelse av å møte trompeteren Kenny Wheeler på en av sine svært gode dager, sammen med vibrafonisten Gary Burton. Men der stopper også all sammenligning med de mer kjente musikerne.
Andresporet, «Water Stress» har de laget i fellesskap, og vi får improvisasjoner rundt noe som indikerer rennende vann. Mitelli spiller trompet med saksofonmunnstykke (som norske Torben Snekkestad også benytter seg av), og vi befinner oss langt inne i regnskogen, før kjempen, Charles Mingus kommer og bryter stillheten med «Orange Was The Color Of Her Dress, Then Silk Blue», som de to gjør i en fin og original versjon, med trompetspill som har samme fine tone som før nevnte Wheeler. Her improviserer de seg gennom låta, så den nesten ikke er til å kjenne igjen, noe som er denne duoens force, de gjør noen kjente låter på sin helt egen måte.
Og slik fortsetter det. Vi får Mitellis «Oscillano», Mirras fine «Nibiru» og den tradisjonelle Sør-Afrikanske «Namhanje», som vi før har hørt på platen «Echoes from Africa» med pianisten Abdullah Ibrahim og bassisten Johnny Dyani, og som kanskje er platens fineste innslag. Etter at de har improvisert relativt fritt i drøyt tre minutter, kommer de inn med Mirras piano og begge på vokal i det fantastisk vakre temaet. Mitelli setter an på pocket-trompeten og vi er inne i et slags Abdullah Ibrahim/Don Cherry-landskap.
Vi får Mirras «Vale la pena», hvor Mitelli «leker» seg i det lavere toneleiet for trompeten over virilt og fint spill av Mirra, og Mitellis «Old Man», som slett ikke høres ut som noe som handler om en gammel mann, men heller om en person i sin beste alder, på grunn av Mirras virile og lekne vibrafonspill, men det er mulig vokalen hentyder noe om levde år? Så avslutter de med en nydelig versjon av Carla Bleys «Jesus Maria», som jeg er overbevist om at fru Bley vil like.
Vi får med dette en strålende CD fra to musikere som er fullstendig ukjente her oppe i nord. Men det burde slett ikke bli noen vedvarende tilstand, for dette er to musikere jeg mer enn gjerne hører andre steder enn i Italia. Og det er ikke nødvendig å lytte til de to i selskap med et glass eller to av BorgosanDanieles Friulano, den mest vanlige hvitvinen i området Collio, men det hjelper!
Jan Granlie
Gabriele Mitelli (tp, pocket-tp, sflh, altflh, xylophone, perc, v), Pasquale Mirra (vib, p, xylophone, perc, v)
