Gabriele Mitelli kommer fra Brescia i Italia, og han spiller trompet, og helst piccolotrompet og elektronikk. Han studerte med Beppe Rusconi og fortsatte hos Markus Stockhausen i Köln. I 2017 ble han kåret til beste nye italienske talent av kritikerne i magasinet Musica Jazz. Siden 2019 har han utgitt sju album som bandleder på selskaper som Clean Feed, Auditorium Parco della Musica i Roma og We Insist! Records. I løpet av få år har han spilt på noen av de viktigste europeiske festivalene, hvor han har vært eksponent for jazz og impro, og han har samarbeidet med blant andre Joe McPhee, Mats Gustaffson, Lukas Koenig, Anna Högberg, Mette Rasmussen, Wayne Horovitz, Susanna Santos Silva, Tobias Delius, Nino Locatelli, Jeff Parker, Chad Taylor, Ken Vandermark, Rob Mazurek, John Edwards, Mark Sanders, Pasquale Mirra, Alexander Hawkins, Chris Speed, Gianluca Petrella og Ralph Alessi.
På denne utgivelsen får vi han sammen med bassisten John Edwards, trommeslageren Mark Sanders og tenorsaksofonisten Camila Nebbia, og innspillingen er gjort i Palermo i mai 2024.
Jeg har hørt Mitelli i forskjellige sammenhenger både på plate og på konserter i Italia. Og jeg husker at jeg merket meg navnet allerede første gang jeg hørte han på Jazz, Wine & Peace-festivalen i Cormons, nord-øst for Venezia for en del år siden.
Og han samarbeider med et mer enn holdbart «hold» på denne utgivelsen. Edwards og Sanders er to av de mest spennende musikerne fra de britiske øyer, og Nebbia er en av de nye saksofonistene fra de britiske øyene, som i år spilte blant annet på Vossa Jazz.
Vi får hele 15 «strekk» på denne utgivelsen, hvor de, ifølge Mitelli, går inn i de mørke og mystiske dyp hos den sicilianske legenden Colapesce. Colapesce er en helt i sicilianernes øyne, som fikk kallenavnet fordi han var en dyktig svømmer som kunne holde pusten mens han dukket dypt ned i havet. Som sønn av en fisker måtte keiser Fredrik II på 1200-tallet møte den unge mannen da han hørte om Colapesces ferdigheter.
Fredrik II utfordret Colapesce ved å kaste et beger, kronen sin og til slutt en ring i det urolige vannet nær Messinastredet. Colapesce hentet hver av dem. Under dykkene oppdaget Colapesce imidlertid at Sicilia ble holdt oppe av tre søyler – én i god stand, en annen med sprekker i seg, og en tredje (den under Messina, Catania og Etna) som smuldret opp. I frykt for at Sicilia ville kollapse og falle i havet hvis den tredje søylen ikke ble forsterket, fortalte Colapesce Fredrik at han ville forbli under vann for å støtte øya selv. Den dag i dag er vår helt Colapesce fortsatt dypt under havet og holder Sicilia oppe med sin styrke, og når han beveger seg for å justere seg, er de gangene sicilianerne føler jorden bevege seg, og man opplever små jordskjelv.
Og de fire musikerne forteller oss en relativt fri utgave av historien i løpet av de 15 «strekkene». Musikken er relativt dramatisk, og det er trioen med Mitelli, Edwards og Sanders jeg føler «lever seg mest inn i historiene». Men Nebbia er absolutt med å sette sitt preg på musikken med sitt kreative saksofonspill.
Mitelli er en utmerket pockettrompeter, og har nok noe av Don Cherry i seg. Men han blir aldri en som plagierer. Han har sin egen stil, som jeg sist hørte i duo med trompeteren Rob Mazurek på plateselskapets festival utenfor Milano tidligere. Og skal man absolutt sammenligne hans spill med noen, så blir kanskje Mazurek den som kanskje ligger nærmest.
Og det britiske tospannet Edwards og Sanders har spilt sammen i ei røys av sammenhenger, og kjenner hverandre ut og inn. Derfor er grunnbasisen i kvartetten solid satt på plass, og Mitelli og Nebbia kan legge seg på toppen og «sveve» av gårde.
De fire samarbeider fint gjennom hele albumet, og selv om dette, sannsynligvis, er et prosjekt som er satt sammen for denne anledningen, synes jeg de kommuniserer på en utmerket måte, og vi får et innblikk i historien som er spennende, kreativ og ytterst interessant.
Jan Granlie
Gabrielle Mitelli (piccolo trumpet, electronics), John Edwards (double bass), Mark Sanders (drums), Camila Nebbia (tenor saxophone)
