Trioen Game of Drones har spilt sammen i en fem års tid. Samarbeidet mellom bassisten Aksel Jensen, trommeslageren Henning Carlsen og trompeteren Jakob Eri Myhre startet i Trondheim, der de tre studerte ved den såkalte «jazzlinja» ved NTNU, for å bli profesjonelle jazzmusikere. Nå bor alle tre i Oslo, og lager musikk påvirket av elektronisk musikk, rock og samtidsmusikk. Betydningen av improvisasjon og samspill er absolutt til stede i deres verk. Variasjoner av elektroniske og akustiske lyder blander seg og utvikler seg til atmosfæriske landskap med omgivende teksturer og inderlige blandinger av spor og energi, og dette er deres første album som ble utgitt i fjor høst.
Det første man legger merke til når man ser på albumet, er faktisk coveret. Det er laget av Lina Lambertz, og er en flott illustrasjon, som peker mot en relativt behagelig musikalsk opplevelse.
Men der skiller coveret seg kraftig ut fra musikken. For i løpet av de sju låtene, alle «komponert» av de tre i fellesskap, er det relativt aggressiv musikk vi får lytte til. Ute i Europa er det en rekke band som befinner seg innenfor det samme, musikalske landskapet, med mye pågående elektronikk, sammen med distinkte trommer og en trompet som ofte er elektrifisert.
Men det er ikke kun «støy» og frittgående improvisasjon vi får være med på. Andrelåten, «Bang» er en drivende flott og energisk låt hvor trompeten har «kledd av seg» mesteparten av elektronikken, bassen legger i vei med et energisk og drivende spill som swinger nesten i Miles Davis-stil, og trommene er med på å piske trompeten framover. En låt som nesten kan bli en klassiker. For dette er akkurat passe rocka til at «ungdommen» vil elske det, samtidig som vi «gæmlisene» også «får fot» av låten.
I andre låter, som tredjesporet «Sleep», beveger de seg mot det musikalske landskapet man finner flere andre, norske musikere, og spesielt trompetere, som for eksempel Arve Henriksen. Og det er når jeg spiller denne at jeg tenker at Jacob Eri Myhre garantert har mange plater med Nils Petter Molvær stående. For det er noe med tilnærmingen til musikken som kan sammenlignes med Molvær. Ikke kun trompetspillet, men hvordan noen av låtene er satt sammen. Og i «Sleep» får vi nesten en kirkelig følelse over det som fremføres.
I «Lucid» er man litt tilbake til åpningssporet, selv om det er mye mer struktur i det som fremføres her. De tre har lært mye mens de har studert på «jazzlinja», noe som kommer godt fram i forståelsen av hverandres musikalske ideer her. Og kombinasjonen av el.bass, trommer og trompet, sammen med relativt «frisk» elektronikk, fungerer fint.
«Selenography» er det en stille og fredelig sak, som riktignok gjør at man blir sittende litt ytterst på stolen og vente på alarmen, men den utløses ikke. Deretter følger den fine «Alarm», som er alt annet enn en alarm, med enda mer drivende bass-spill, hvor jeg får en følelse av gode, gamle Backdoor, men i stedet for altsaksofon og trommer, opererer man her med bassen over og under elektronikk, trommer og litt Molværsk trompetspill. Alarmen kan man høre mot slutten av låta, da det startet en alarm i studioet, før de avrunder med «Sci-Fi», hvor både Molvær, Henriksen og flere andre, norske trompetere pluss danske Palle Mikkelborg «stiger fram». Vakkert og en nydelig avslutning på ei overraskende spennende plate med tre unge, norske musikere.
Dette er blitt en spennende debut fra tre spennende musikere, som jeg tror og håper vi kan vente oss mye av framover, hvis de fortsetter i disse sporene.
Jan Granlie
Aksel Jensen (el.b, eff), Henning Carlsen (dr, eff), Jacob Eri Myhre (tp, eff)
