Når et band, etter tre foregående energiutladninger av noen plater, velger å utgi fjerdeplaten på ECM, blir man usikker. For ECM-estetikken har endret seg de senere årene, fra å være ett av de mest spennende plateselskapene til å bli et selskap for musikk med en helt egen estetikk, hvor det meste foregår i lyriske landskap. Og i dette landskapet så jeg overhodet ikke for meg at Gard Nilssens akustiske trio, men saksofonisten André Roligheten og bassisten Petter Eldh ville passe inn, uten å endre på sine idealer.
Mne jeg har tatt feil før, mange ganger tidligere, og jammen gjorde jeg det ikke igjen. Selv om åpningssporet, «Altaret» skrevet av Eldh, er en lyrisk perle, som går fint inn i ECM-estetikken, så endrer det seg i andresporet, «Spending Time With Ludvig», av Nilssen. Her får man straks en følelse av at dette er noe Ornette Coleman, særlig i temaet, som kunne vært tatt rett ut fra Colemans senere år. Her får vi trioen slik vi kjenner dem og liker dem best, med drivende og energisk trommespill, og Eldhs fine bass-spill, slik nesten bare han kan.
I Eldhs «Dreignau» får vi Roligheten på klarinett, i en fin låt hvor ansvaret sømløst glir mellom de tre musikerne, først Rolighetens nesten barokk-aktige klarinettspill, så Nilssens bastante trommespill og deretter Eldhs utrolig kreative bass-spill. En låt som nesten kunne vært gjort av Jimmy Giuffre Trio.
Deretter følger Roligheten og Nilssens svært typiske «Influx Delight», hvor trioen virkelig kommer til sin rett med et spill hvor alle tre nærmest lager versjoner av temaet og setter det sammen til en helhet som gjør trioen til noe helt eget. Fra bass og trommer koker det upåklagelig under Rolighetens tenorsaksofonspill, og det hele blir et strålende eksempel på hvordan denne trioen låter på konsert, med tre musikere som forstår hverandre ut og inn, og som forener dette i et Ornette Colemansk landskap som bare låter strålende.
Nilssens «Lokket til Jon, og skjerfet til Paul», uten tvil tilegnet trommeslagerne Jon Christensen og Paul Motian, to av Nilssens forbilder, er en nydelig ballade, som tar opp i seg begge forbildene i trommespillet og en lengsel etter å høre mer fra de to enn det er mulighet til. Rolighetens tenorsaksofonspill her er nesten usigelig vakkert, og Eldhs bass-spill er kreativt og fint, nesten som en likeverdig solist som Roligheten.
Så følger Rolighetens «The Other Village», en låt hvor Roligheten spiller sopran- og tenorsaksofon samtidig, og som har klare folkemusikkelementer, før Nilssens romlende trommer kommer inn sammen med Eldhs fine bass-spill. Jeg får litt følelsen av gode, gamle Søyr når jeg hører denne, med Rolighetens strålende «dobbeltspill» i front. En relativt kort sak, hvor Roligheten får styre «skuta».
Så er de over i Nilssens lekende og fine «Boogie», hvor de ikke kjører like «hårdt» som man kanskje kunne forvente, men som jeg tror de tar helt av med på konsert. Dette er mer i Ornette Colemans landskap, med strålende og drivende spill fra alle tre, med Rolighetens kreative spill i front, før vi får Rolighetens «Cercle 85», nok en roligere sak, som tar oss tilbake til Jimmy Giuffres trio (med Steve Swallow på bass). Og selv om Guiffre ikke brukte trommer i trioen sin, men ofte Jim Hall på gitar), så er det noe med klarinettspillet og stemningen som minner om denne trioen. Rolightenes spill er nydelig, med Eldh sittende helt oppe på ryggen med pågående bass-spill og Nilssen som en ytterst leken «bakmann».
I «Acoustic Dance Music» av Nilssen og Roligheten, skal du ha god innsikt i Ornette Colemans rytmiske elementer for å kunne danse til. For her går det unna i svingene med strålende fire/fire spill fra Eldh, drivende trommespill slik vi ser Nilssen for oss med hodet vendt mot venstra og med trommer og cymbaler i fullt driv, under Rolighetens energiske tenorsaksofonspill. Mektig og ytterst deilig!
Rolighetens «Til Liv» er en nydelig ballade som alle som heter Liv bare kan ta til seg. Dette er en typisk ballade fra trioen, hvor Rolighetens ostinatspill er det som peger låten, før de avrunder med Nilssens «The Room Next To Her», hvor Roligheten like godt plukker fram bass-saksofonen, og gir til beste et melankolsk og nydelig spill som kan tyde på at de tre bare har lyst til å fortsette. Og det forstår vi godt. For dette er et overflødighetshorn av en plate, hvor alt, absolutt alt, fungerer perfekt. Musikerne kommuniserer utrolig tett og fint, og trioen opptrer som trillinger som kjenner hverandre ut og inn, og spiller sammen som om de aldri har gjort noe annet.
En strålende plate, som det skal mye til om noen skal overgå i løpet av dette året! Og endelig, en ytterst overraskende plate på ECM!
Jan Granlie
Gard Nilssen (dr), Petter Eldh (b), André Roligheten (ts, ss, bass-s, cl)
