Den amerikanske saksofonisten Gary Bartz, ble født den 26. september 1940, og han studerte ved Juilliard Conservatory of Music. Tidlig på 1960-tallet spilte han med Eric Dolphy og McCoy Tyner i Charles Mingus Jazz Workshop. Han jobbet med Max Roach og Abbey Lincoln, før han kom med i Art Blakey and the Jazz Messengers. I 1968 var han med i McCoy Tyners band Expansions, og på midten av 70-tallet overtok han etter Wayne Shorter i Miles Davis sitt band og var med på den legendariske konserten med Miles på Isle Of Wight-festivalen i august samme året, og på en rekke konserter på The Cellar Door-klubben i Washington. Deler av disse konsertene ble opprinnelig utgitt på albumet «Live Evil», hvor de gjorde hele seks konserter og fire nattkonserter som senere ble utgitt i sin helhet på «Cellar Door Sessions» i 2005.
Han har helt siden debuten med «Libra» i 1967 (Milestone) innspilt en rekke plater i eget navn, pluss at han var med på plater med blant andre Joe Chambers, Gene Ammons, Roy Ayers, Cindy Blackman, Art Blakey, Kenny Burrell, Donald Byrd, Norman Connors, Miles Davis («On the Crest of the Airwaves» (1970), «The Cellar Door Sessions» (1970), «Live-Evil» (1970), «Bitches Brew Live» (utgitt i 2011) og At Newport 1955-1975: The Bootleg Series Vol. 4» (2015)), Louis Hayes, Jackie McLean, Rare Silk, Max Roach, Woody Shaw, Leon Thomas og McCoy Tyner, for å nevne noen.
Han dannet senere bandet Ntu Troop, som kombinerte jazz, funk og soul. Og det er dette bandet, bestående av han selv på alt- og sopransaksofon pluss vokal, Charles Mims på piano og synth, Curtis Robertson på el.bass og bakgrunnsvokal og Howard King på trommer vi møter på dette konsertopptaket fra Bremen. Innspillingene er fra Post Aula den 8. november 1975, og det er Radio Bremen, med vår gode, gamle venn, Peter Schultze, som da arbeidet i radioens jazz og pop-avdeling, som har gjort opptaket.
Vi får seks komposisjoner, og de åpner med en medley over Gary Bartz-komposisjonene «Nation Time» og «Ju Ju Man». Og allerede fra første tone blir man overbevist om at Miles Davis’ nye, elektriske retning har påvirket hans komponering, selv om Bartz er mer «melodisk» enn Davis var på noen av sine konserter og plater på den tiden. Men det er noe med det kollektive som har klare retninger til for eksempel «Bitches Brew» og andre av Davis’ superinnspillinger på den tiden. Og i sitt Ntu Troop-enesmble får vi Bartz i front og som bandleder hele veien, noe man av og til kan savne, særlig i hans medvirkning på flere av innspillingene med Miles Davis. Dette er en fin sammensetning av to av Bartzs låter, hvor vi i «Ju Ju Man» får mer blues i «anslaget» enn i «Nation Time». Og hele veien koker det fint under Bartz strålende saksofonspill. Jeg synes han her virkelig får vist fram hvilken eminent saksofonist han er, og selv om nærheten til Davis er tett, er det hele veien Bartz’ musikk og energi som lyser over et ytterst hardt arbeidende «komp», hvor man særlig legger merke til det utmerkede bass-spillet il Robertson.
Etter åpningsmedleyen, får vi nok en medley, med «Rise», «Celectial Blues», «The Sounding Song», «Incident» og «Uhuru Sasa». Her er også alle komposisjonene av Bartz, med unntak av den fine «Celectial Blues» som pianisten og vokalisten Andy Bey står ansvarlig for. Her tar de det litt ned, i alle fall i starten, hvor vi får fin vokal av Bartz, som minner om mye jeg har hørt fra Pharoah Sanders, men i mer funky utgave. Her får vi fin vokal både fra kapellmesteren av bassist Robertson, og spillet er hele veien strålende. Dette er en medley som er veldig vokalbasert, og hele veien «groover» det på en fin måte. Og Bartz’ bluesspill er gjennomgående strålende, over et tett og fint komp som hele veien er helt framme på tuppa og leverer strålende spill, helt i Miles-klassen.
Den første CDen avsluttes med Bartz’ «I’ve Known Rivers», som man også finner på Bartz’ plate «I’ve Known Rivers and Other Bodies» innspilt live på Montreux-festivalen i 1973. Her finner vi også andre versjoner av «Ju Ju Man», «Uhuru Sasa» og to av låtene på den andre CDen, «Peace and Love» og «Sifa Zute» som på livekonserten fra Bremen kommer som medley. I «I’ve Known Rivers» får vi mer av Bartz’ fine vokal, som passer perfekt inn i denne type jazzmusikk, og nok en gang legger man merke til Robertsons fine bass-spill. Nå vet jeg ikke helt, men jeg kan godt forestille meg at denne låten er tilegnet en annen saksofonist, nemlig Sam Rivers. Og en bedre hyllest skal man lete lenge etter. Og for et spill av Bartz!
Den andre CDen starter med pianisten Charles Mims «Sweet Tooth», som er adskillig mer rocka i utgangspunktet enn de foregående. Her starter det med en relativt heftig og funky bassgang, hvor Robertson virkelig får kjørt seg, før vi får funky synth og saksofon i front i et relativ enkelt tema, og hvor det virkelig går unna i «rockefoten». Deilig, og det er nesten så den gamle må opp å danse, men han klarer så vidt å styre seg. Dette må være noe av det tøffeste som ble fremført på en Europeisk scene i 1975. Og takk og pris for at Radio Bremen var på plass med sitt utmerkede opptaksutstyr og med sin utmerkede lydkompetanse.
Deretter får vi nok en medley. Denne gangen med Bartz’ komposisjoner «Peace and Love» og «Sifa Zote», og vi er mer tilbake i Phoaroah Sanders og John Coltranes «Love Supreme»-landskap, samtidig som jeg får en følelse av at dette kunne vært gjort av noen av våre Sør-Afrikanske favoritter og Don Cherry. En nesten messende vokal er i front i starten, og det hele er nesten så man kan bli religiøs. Og når de går over i «Sifa Zote» med noe jeg nesten kunne veddet på hadde en trompet i front, men som sannsynligvis er enten synth eller en av saksofonene med wah-wah-pedal eller andre tekniske «dippe-dutter», er det nesten bare å gi seg over. Det er meningsfull musikk med tung og fin bunn under solistens nydelige spill.
Så avslutter de like godt konserten med Isley Brothers-låten «For The Love Of You», som var brødrenes andre singlesatsing, og som var på deres album «The Heat Is On» fra 1975. Dette er en låt som, mer eller mindre, kan regnes som et ekstranummer, tror jeg. Dette blir noe helt annet enn det vi til har fått servert tidligere, selv om alle de fire musikerne også gjør denne til «sin egen», men langt fra like spennende som resten av musikken fra denne konserten i Post-Aula i Bremen den 8. november 1975.
Gary Bartz var på denne tiden opptatt av den afroamerikanske frihetskampen i USA. Og hans forbilder var Malcolm X og John Coltrane. Og at Coltrane har hatt betydning, er ikke vanskelig å høre, men han er ingen kopi av «mesteren». Men hvis du kan tenke deg de heftigste delene av Coltranes «Love Supreme», koblet sammen med noe av det beste fra Pharoah Sanders og Miles Davis på denne tiden, så er du i nærheten av det vi får høre her. Hele veien låter det strålende fra et band som tydeligvis har kommet akkurat passe ut i en Europa-turné, og akkurat der hvor samspillet og energien er på topp.
Og noe man legger merke til på disse platene som etter hvert dukker opp fra Radio Bremen, er den gode lydproduksjonen. Vi hørte det tidligere på Charles Mingus’ fantastiske «Charles Mingus @ Bremen 1964 & 1975» på Sunnyside Records, som kom sent i 2020, og vi får det igjen her. Strålende lydbehandling, hvor alle instrumentene kommer godt fram og livelyden er upåklagelig.
Jeg har ikke tidligere hatt Gary Bartz som en av mine favoritter blant saksofonistene. Men dette opptaket beviser at han absolutt fortjener en plass blant de aller største, særlig på innspillinger fra denne tiden. Hans spill er kreativt og pågående, og hele veien kommer han opp med et spill som nesten slår oss i bakken. Og de andre musikerne, som jeg overhodet ikke kjente fra før, gjør en fremragende innsats gjennom hele konserten.
Nok et must for enhver platesamling med respekt for seg selv!
Jan Granlie
Gary Bartz (as, ss, v), Charles Mims (p, synth), Curtis Robertson (e.b, v), Howard King (dr)
