Pianisten og komponisten Gediminas Karkauskas har vært bosatt i Irland de siste 20 årene, men kommer opprinnelig fra Litauen. Han har studert både klassisk musikk og jazz i London, Haag og i Dublin. Han har sin egen trio, og «Lost Suite» er hans debutalbum i eget navn, etter at han blant annet har spilt en lengre periode med gitaristen Louis Stewart. Han er en pianist som beveger seg like ubesværet innenfor den klassiske pianomusikken som jazzen, og på «Lost Suite» har han gjort seks av låtene han opprinnelig har gjort for trioen, om til soloverker. Platen er innspilt i OffPitch Records i Dublin i 2019, og har nå funnet veien utenfor Irland og til resten av verden.
Og det er en pianist med ene beinet i den klassiske verden og det andre i jazzen vi gjerne forbinder med for eksempel Bill Evans.
Han åpner med tittelsporet, som er langt inn i Evans’ musikalske verden, men som har glimt av det baltiske i seg. Og slik fortsetter det gjennom de seks egenkomponerte låtene. Det er ingenting å utsette på hverken det tekniske eller melodiene han har skrevet. Men han havner veldig raskt inn i avdelingen for vakker pianomusikk, hvor Bill Evans er det store forbildet, og hvor altfor mange pianister befinner seg i dag.
Jeg skulle kanskje ha ønsket at han beveget seg litt nærmere sitt hjemland, eller de andre baltiske stater, eller at han i løpet av de 20 årene i Irland, hadde plukket opp noen ideer og inspirasjoner derfra. Noen vil kanskje hevde at han har det, siden mye av musikken er melankolsk og vakker, hvor man nesten føler tåka ligge over det grønne landskapet, og hvor naturen spiller en viktig rolle. Men jeg synes ikke helt vi er der.
Karkauskas viser med all tydelighet, at han har et nært forhold til den klassiske pianomusikken, og da snakker vi ikke om den moderne, men mer mot Chopin og hans like, samtidig som Bill Evans må være et solid forbilde.
«Lost Suite» er en vakker plate, men for oss som har noen meter med Bill Evans-plater stående, pluss mange av de senere års nordiske pianister som Tord Gustavsen, e.s.t., Helge Lien, Carsten Dahl med mange flere, så faller Karkauskas litt for mye inn i den avdelingen, uten å komme med en eneste overraskelse etter at vi har plassert han etter noen få akkorder i åpningssporet.
Men hvis du er en hund etter pianosoloer i det nordiske landskapet pluss Bill Evans, så kan du gjerne sjekke ut hva Karkauskas holder på med. Og kanskje vil du også finne mer originalitet i det han leverer på «Lost Suite» enn det jeg har klart.
Jan Granlie
Gediminas Karkauskas (p)