Den norske klarinettisten og altsaksofonisten Georg Reiss, kjenner de fleste fra tradisjonelle band som Ophelia Orchestra og Magnolia Jazzband, men også fra Gjertruds Sigøynerorkester. Folkemusikkensemblet Streif og Syrinensemblet. Men også fra hans egen kvartett. Han er født i 1956 og har vært frilans-musiker siden han gikk ut av Norges Musikkhøgskole i 1982.
I sin kvartett samarbeider han med pianisten David Skinner, bassisten Stig Hvalryg og trommeslageren Marcus Lewin, og selv spiller han klarinett og altsaksofon på denne andre kvartettplaten i hans navn.
Jeg føler at vi her møter fire musikere, som i mange år har gått litt under radaren for den norske jazzpressen. De er liksom ikke inne blant de hippe og moderne. De holder på med sin musikk, som de fremfører på en ytterst god måte. Og de starter med Eubie Blakes «Lucky To Me», med Reiss sin klarinett i front over et godt arbeidende band, hvor man spesielt legger merke til Skinners fine pianospill, som tar salige Blakes pianospill til helt nye landskap. Men i soloen hans ligger han i det «streite» swingpiano-landskapet, noe han fikser på en fremragende måte – med noen nyere elementer, samtidig som han holder seg innenfor «tradisjonen». Her bidrar også Hvalryg med en fin solo man legger merke til.
Og herfra og ut er dette en deilig plate med musikk man ikke lytter altfor mye til i hverdagen. Vi får en nydelig versjon av Michel Legrands «You Must Believe In Spring», hvor Skinners pianosolo er praktfull, James F. Hanleys «Back Home In Indiana», som swinger deilig med deilig klarinettspill av Reiss, hvor man kan merke at Reiss og kvartetten virkelig føler seg hjemme, Skinners fine ballade, «At Home», som gjennomgående er sart og vakker, og hvor man definitivt kan merke at Skinner trives godt innenfor hjemmets fire vegger.
Deretter får vi Vernon Dukes «Taking A Change Of Love» i en fin og «lett» versjon, Reiss’ egen «Balans», som har en anelse folkemusikk i seg, og som er en fin ballade. Deretter får vi den mer «stressede» «Scarier Than Chili» av Skinner, hvor kvartetten igjen er godt inne i swingjazzen, hvor det ikke er noe å utsette på de fires innsats. Det er nesten umulig å sitte stille til denne låten, og nåde den som klapper på en og tre! Og lytt til Skinners strålende og kreative pianospill på denne. Mesterlig!
Duke Ellingtons «In A Sentimental Mood» er neste – en av de mest gjorte «standardene» opp gjennom jazzhistorie, hvor Reiss plukker fram altsaksofonen, og selv om han ikke legger seg tett på Johnny Hodges får vi også her en fin versjon, selv om jeg faktisk liker Reiss best når han spiller klarinett, før vi får Antonio Carlos Jobims «Se Todos Fossem Iguais A Voce / Someone To Light Up My Life», som beviser at de fire også trives godt i det brasilianske, før de avrunder med Madeline Hyde og Francis Henrys «Little Girl». Og selvsagt må de avslutte i samme stil som de startet, med en låt som svinger lett og ledig og hvor alle fire mujsikerne spiller strålende innenfor tradisjonen.
Jeg synes Georg Reiss og hans bandmedlemmer fremfører denne musikken på en strålende måte. David Skinners pianospill er glimrende, Reiss sitt klarinettspill godt inne i tradisjonen og med et pågående og fint komp som kan denne musikken, og som Skinner og Reiss kan lene seg fint på.
En ytterst hyggelig innspilling fra fire musikere det norske jazzmiljøet bør ta bedre vare på.
Jan Granlie
Georg Reiss (cl, as), David Skinner (p), Stig Hvalryg (b), Marcus Lewin (dr)
