I legendene sies det at en fugleflokk drar ut for å finne Sīmorgh som bor i et fjell kalt Qaf. Historien om albumet Qaf er lik, ifølge presseskrivet: en søken etter å finne det tiltenkte. Imidlertid, i motsetning til den mytiske formen til denne historien, er Qaf ikke lenger velstående, og heller ikke et sted for fred og liv. Nå, i stedet for Sīmorgh, har en kråke hekket på toppen av Qaf. For krigsflyktninger overalt, som drukner i havet, blir drept mens de krysser grenser, er Qaf det samme hjemmet som har drevet dem bort. Noen ganger blir til og med håpet om å finne og etablere et nytt hjem utenfor grensene knust av bildet av en ventende kråke. Dette albumet er resultatet av mine reiser til Iran, Tyrkia, Hellas og Afghanistan i løpet av to år og noen måneder. Dette var reiser på jakt etter et hjem. Jeg vet ikke hvilken betydning en reise har når du ikke har et hjem, men kanskje selve søket er hjemmet; er Qaf».
Qaf er et Oslobasert prosjekt, som består av vokalisten Ghawgha, hvor Anja Lauvdal, trakterer piano, harmonium, synthesizer og vokal, Marianna Sangita A Rød spiller perkusjon og er med på vokal, og Qais Essar spiller robab. Og tekstene er gjort av Mohsen Hasanian, Elyas Alavi, Hossein Panahi og Ghawgha. Og prosjektet er en av flere, utmerkede prosjekter drevet fram av Jazzland Recordings underbruk OK World.
Og de starter med den fine «Sing for me», skrevet av Elyas Alavi, som handler om lengsel, før de fortsetter med «Boat» av Ghawgha, som er en mors farvel til de som legger ut på det farefulle havet. «Safe travel, my dear. This is our farvel». Begge låtene blir «styrt» av Ghawghas sterke stemme som rommer mange opplevelser vi «nordboere» ikke har særlige forutsetninger for å forstå rekkevidden av. Og det er det det dreier seg om på de ni låtene. «Mylyan», som er skrevet av Mohsen Hasanian, handler om lengselen hjem, hvor nå det er, og selv om Ghawgha synger «rett fram» og uten noen form for «teatralske» fakter, går stemmen rett i hjertene våre, selv om vi må lese i coveret hva hun synger om. Hun synger på arabisk, og tekstene er oversatt til engelsk. «Take me back home, The scent of Mulyan stream».
Stemningen endrer seg litt i «In the end», som også er skrevet av Hasanian. Denne er enda mer melankolsk enn de foregående, og «skjærer» seg nærmest inn i sjela, før vi får «Twenty One» av Alavi, somj eg tolker som en litt dyster sak om lidelsene, men hvor man tviholder på kjærligheten. «Beautiful Kabuli» av Alavi, er en nydelig sak med to vokalister, og stemningen er litt mer oppløftende. Denne minner litt om den fransk/arabiske vokalisten Amini, som utga noen praktfulle plater i denne sjangeren for en del år siden, og «kompet» er med på å gjøre denne til en perle.
Deretter følger «Utopia» som handler om Kabul etter at Taliban erobret Afghanistan, før vi får Mohsen Hasanians «Here», som også handler om fortvilelsen. «Over the phone’s thin wire, I vowed to mother, I’ll return. I’ll return as ash, where I left a mighty fire».
Så avslutter de med Hossein Panahis «Qaf», enda en sterk låt om det å være flyktning. «Where’s my land? Where’s my mother? Where’s my home? Where is it? / Home. Will you return?».
Hele vegen er dette blitt en plate hvor Ghawgha forteller oss sterke historier fra de som på grunn av verdens idioti har måttet flykte, og ikke føler seg skikkelig hjemme noe sted. Dette er en viktig plate overfor myndighetene i de landene som skaper flyktninger, men også til makthaverne i de landene som har mulighet til å ta i mot de som er på flukt.
Og Ghawgha forteller historiene på en måte som gjør at vi tror på dem. Og sammen med de utmerkede samarbeidspartnerne, gir de oss musikk som vi blir berørte av, og som blir sittende helt til verdens maktsyke despoter finner ut at alle mennesker er verdt like mye, og at krig er en idiotisk måte å drive politikk på.
Jan Granlie
Ghawgha (vocals), Anja Lauvdal (piano, harmonium, synth, additional vocals), Marianna Sangita A Røe (percussion, additional vocals), Qais Essar (robab)
