Det nye året var ikke gammelt før man virkelig fikk noe å bite i her i salt-peanuts-redaksjonen. Nesten daglig bærer postmannen, en svært lovial og hyggelig danske, en haug med kvalitetsplater opp trappen til «1. sal» her på Frederiksberg, og ofte kommenterer han det hele med at han trodde CD-produksjonen var avgått ved døden.
Men den gang ei. Den hyggelige dansken må nok ta turen opp trappen mange fler ganger før han får rett. Men det er slett ikke alt han bærer opp trappen som han trenger å anstrenge seg for å levere.
Et av de beste eksemplene på det er platen «It’s All Love» med den amerikanske trompeteren Gil Defay. Dette er hans debutplate, og hvis han ikke kommer opp med noe mer spennende enn dette, bør det også bli hans siste.
Han er en velutdannet musiker med bakgrunn fra Long Island University, hvor han ble fascinert av Herbie Hancocks musikk, og spesielt hans komposisjon «Chan’s Song», som var med i filmen «Round Midnight». Denne komposisjonen har Defay hatt i bakhodet gjennom lang tid, og har resultert i låten «You’re So Good» på dette albumet. Ved siden av Hancocks låt, er han her inspirert av kirkemusikk (vel og merke den amerikanske utgaven), Bill Withers, Groover Washington og afro-karibiske rytmer.
På innspillingen samarbeider han med et relativt stort band, som ikke gjør annet enn å oversøte musikken enda mer enn det Defay allerede gjør med trompetspillet sitt. Hvis man kan tenke seg trompetversjonen av Kenny G. så nærmer man seg den musikken vi får presset ned i halsen på denne platen.
Det er ingenting som stritter imot. Det er ikke snev av kreativ tenkning i noe av det som serveres, annet enn at musikerne er habile, og er sikkert i stand til å underholde både på større TV-show og i diverse restuarasjoner hvor man spiser dannet og drikker fargede drinker.
Som du garantert har forstått, er ikke dette en plate jeg liker. Men hadde det bare vært en plate jeg ikke liker, så hadde det vært helt ok. Det er mange plater jeg ikke liker. Men denne platen hater jeg! Denne platen trigger de verste sidene i meg. Og den skulle overhode ikke vært anmeldt på salt-peanuts.eu, men heller til politiet, for verre makkverk enn dette er det svært lenge siden jeg har hørt!
Nå vil du kanskje tenke at jeg bare kunne rive den ut av CD-spilleren, kaste den på gulvet, tråkke på den, finne fram min drill og borre hull på hull i den før den havnet i gjenvinningssøpla. Men det gjør den ikke. Jeg føler at jeg må høre gjennom det meste jeg får tilsendt av plater, og grunnen til at det har blitt en slags anmeldelse av makkverket er en sterk advarsel til deg der ute, som i villfarelsen lurer på om du skal gå til innkjøp av platen. Gjør det ikke! Du vil angre! Og til syvende og sist kan det hende du blir voldelig av å høre den, gå ut på gaten og grisebanke den første personen du møter. Og sjansen for at denne personen er en uskyldig fremmed er relativt mye større enn at det er trompeteren Gil Defay du grisebanker. Så la vær! Plukk heller ut en plate med en annen trompeter – for eksempel Miles Davis, Magnus Broo, Clifford Brown, Tomasz Stanko eller andre. For Defays debut er ikke verdt laseren den er trykket på!
Jan Granlie
Gil Defay (tp), Ansy Defay (ts, ss, v), Rakiem Walker (as), Toku Jazz (flh), Antonio Peñalva (g), Joel Desroches (keys), Matthew Smythe (org, wurlitzer), Parker McAllister (b), Michael Tiny Lindsey (b), Ben Nicolas (dr), Bendji Allonce (perc), Patrick Pelissier (vocoder)
