Den svenske saksofonisten Gilbert Holmström, ble født i Gøteborg i 1937. I 1956 begynte han sin utdanning som tannlege i Malmø. Samtidig studerte han altsaksofon hos Erik Lövgren ved Musikkonservatoriet i Malmö. I 1958 spilte han i Lasse Lindströms sekstett, før han flyttet tilbake til Gøteborg i 1961, hvor han begynte å spille i en kvintett med tenorsaksofonisten Thomas Fehling. I de påfølgende årene gikk han over til å spille tenorsaksofon, og i 1964 dannet han sin egen kvintett, som var sterkt påvirket av avantgardister som Albert Ayler, Ornette Coleman og Archie Shepp.
I 1972 skiftet kvintetten navn til Mount Everest, som kom til å fokusere på fusjonen mellom jazz og rock. I 1975 ble Mount Everest en trio som igjen konsentrerte seg om ekspressiv akustisk frijazz. I 1979 tok musikken igjen en fusjonsorientering og i 1980, etter et trommeslagerskifte, fikk musikken mer en latinsk orientering. Denne orienteringen ble ytterligere forsterket ved at congaspilleren Arturo Trujillo ble med i gruppen. Samtidig spilte Holmström sammen med broren Chris i en kvintett som kombinerte bebop med et innslag av funk.
Holmström mottok nylig «Lifetime Achievement» fra Svensk jazz for å ha skapt musikkhistorie siden 1960-tallet. En pris som var vel fortjent. I år fyller han 87 år, og er still «going strong!» Hans debutalbum Utan Misstankar fra 1965, regnes for å være et av de mest klassiske albumene innenfor den skandinaviske jazzen. Han har siden den gang inspirert og fortsatt å jobbe med yngre musikere på scenen, som startet med bandet sitt Mount Everest, og fortsetter nå med arbeidet med pianisten Mathias Landæus, trommeslageren Kresten Osgood, saksofonisten Jonas Kullhammar og andre. Holmström og Landæus har samarbeidet siden 2012, og på dette albumet får vi høre Holmström sammen med Landaeus sin trio bestående av bassisten Johnny Åman, og trommeslageren Cornelia Nilsson. Kvintetten ble komplett da den norske trompeteren Erik Kimestad kom med i bandet. Alle komposisjoner er gjort av Holmström, med unntak av to komposisjoner av Ennio Morricone fra den klassiske filmen Once upon a time in America. Og innspillingen er gjort i Studio Epidemin i Gøteborg.
Det hele åpner med Holmströms 60.tallsinspirerte «Blues for NYCF», hvor vi får en flott presentasjon av Holmström som saksofonist som går rett i fotefarene til flere av 60-tallsheltene. Tonen i tenorsaksofonen er relativt lys, så jeg måtte sjekke coveret for å se om han også var innom altsaksofonen. Men vi hører raskt i hans deilige solo, at det er tenorsaksofonen som regjerer. Og bak får vi strålende komp av Åman og Nilsson, før de er over i en kollektiv sekvens hvor Kimestad viser seg fram som den utmerkede trompeteren han har utviklet seg til å bli de senere årene. Hans solo her, hvor han tar musikken helt ned, sammen med Åman, er strålende, før Åman får overta, hvor han fortsetter det neddempede og ettertenksomme spillet med en nydelig solo. Deretter følger en utmerket pianosolo fra Landæus, hvor han, på mange måter, «brer» musikken utover, i et nesten klassisk landskap, men hele veien med jazzen i fokus, før de igjen går inn i det fine temaet. En nydelig åpning!
Deretter følger de to Morriconte-komposisjonene «Deborah’s Theme» og «Poverty». Den første er en ballade, hvor Kimestad med mutet trompet fører an i starten, sammen med Holmströms saksofon. Så overtar Holmström og vi får en fin og litt «sår» solo over pianoet, med små fine kommentarer fra Kimestad. I «Poverty» åpner de med Kimestads strålende trompetspill, hvor han virkelig beviser hvilken utmerket trompeter han er blitt. Og her går «ungdommen» fra Sørlandet inn blant forbildene fra 60-tallet, før Holmström avleverer en perle av en solo. Dette er en låt som, nesten, like gjerne kunne vært deres jazzversjon av en svensk folkemelodi, noe man merker godt mot slutten av låta, og som er en ren perle i fremførelsen.
«Tryck på alla knappar», som også forefinnes på utgivelsen The Mandelbrot Set, starter med et slags «riff» fra piano og trommer, før det drivende temaet kommer inn, og som ligger litt i landskapet til åpningslåten. Utmerket ensemblespill fra hele bandet, med drivende trommespill og utmerket trompet og saksofon. Nok en gang utmerkede solier fra blåserne og piano, før vi får «Gredelin», som går rett inn i 60-tallet med fint spill over det stødige trommespillet til den nye», svenske trommehelten. Og soloen til Holmström er så tilbakelent og fin at det er en fryd.
Så avrunder de med «Reunion», som bør være kvintettens åpenbare avslutningslåt på en hver konsert de gjør. Nok en gang får vi en deilig pianosolo i starten fra Landæus, som det svinger solid av, får låten utvikler seg fint i Kimestads solo, hvor han spiller «coolere» enn noen gang, før spillet vokser til noe (kanskje) Freddie Hubbard kunne kommet opp med. Og i denne låta «våkner» virkelig Nilsson. Dette er en låt hvor hun får lov til å svinge slik vi henne best. Ikke så at hun har «sovet på jobb» tidligere, men her synes jeg verkelig hun er på plass. Og i Holmströms solo låter dette fortreffelig. Her får hun også boltre seg med en utmerket trommesolo, hvor hun virkelig setter «skapet på plass».
Dette er blitt en plate som går fint inn i forlengelsen av Utan Misstankar fra 1965, som ble gjenutgitt på Moserobie i 2010, og som bør finnes i enhver platesamling med respekt for seg selv. En utmerket utgivelse, som bør komme langt opp i kåringen av Gyllene Skivan i Sverige, når kåringen skal gjøres på slutten av året. En utmerket plate i 60-tallstradisjonen som viser Gilbert Holmström som både en utmerket komponist og tenorsaksofonist, som har samlet et «hold» av relativt unge musikere rundt seg, som virkelig har forstått hvor Holmström vil med musikken.
Jan Granlie
Gilbert Holmström (tenor saxophone), Erik Kimestad (trumpet), Mathias Landæus (piano), Johnny Åman (bass), Cornelia Nilsson (drums)
