Da den eminente, norske jazzjournalisten Roald Helgheim fylte 50 år, på en restaurant i Oslo, ble det etter hevrt en jam session, hvor tenorsaksofonisten Bodil Niska og pianisten Elisabeth Walker var svært aktive deltagere. Med hjelp av journalisten og jazzvennen Randi Hultin og pianisten Einar «Pastorn» Iversen ble den relativt unge jenteduoen overtalt til å starte et band sammen, hvis de bare kunne få med en habil bassist. Og da var valget av Tine Asmundsen enkel.
Bandet tok navnet Girl Talk, etter en komposisjon av Neal Hefti fra 1965, og i 1996 kom trioens første og, til nå, eneste plate, Talkin’ Jazz ut. I 1998 gikk de igjen i studio for å lage oppfølgeren, og 11 spor ble innspilt, men noen plate kom det ikke. Kort tid etterpå ble trioen oppløst, og hver av damene gikk hver til sine andre prosjekter.
I 2023 hadde Walker foretatt en opprydning i gamle lydopptak i studioet til ektemannen Terje Gewelt, og der – i en skuff med DAT-taper, fant hun igjen disse opptakene. Ve hjelp av Hallibakken Lydproduksjon i Nesbyen ble opptakene vekket til live igjen. De fikk laget en ny master-tape, og med hjelp og inspirasjon fra Jazzland, og detter en modningstid på 26 år, er igjen opptakene tilgjengelige på plate.
Vi får 10 mer eller mindre kjente standard-låter, og de starter med Johnston og Coslows «Coctail for Two», og fram til de avrunder med Coots og Lewis’ «For All We Know», får vi en ytterst behagelig trioplate, hvor Bodil Niskas myke og deilige tenorsaksofon i tradisjonen etter Stan Getz, Lester Young, Coleman Hawkins med flere i front over fint pianospill fra Walker, som vi nesten ikke har hørt på plate etter at trioen ble oppløst. Og bak får vi fint bass-spill av Asmundsen, selv om jeg synes basslyden kunne vært «mørkere» i starten, men hvor hun gjennomgående overbevisser med strålende spill.
Jeg setter spesielt stor pris på Niskas balladespill, hvor hun ligger tett på Lester Youngs spillestil. Hennes tone i tenorsaksofonen er strålende og hennes improvisasjonskunnskaper bevises for fulle. Walker er en utmerket komp-pianist og legger hele veien et fint grunnlag for Niskas improvisasjoner. Hennes soloer er også fine, men skal du skille deg ut i mengden av ytterst dyktige pianister, må det mer personlighet i solospillet.
Dette er blitt en ytterst behagelig og fin trioplate fra de nå, godt voksne damene. Og nå, noen år etter at Niska måtte legge ned Oslos jazz-vannhull nummer en, Bare Jazz, og denne utgivelsen er kommet ut, så er det kanskje på tide at de tre setter av tid til å spille mer sammen og legge ut på en tettpakket turné rundt i alle Norges mange jazzklubber i «knøtter og knøs». De er i alle fall, hjertelig velkommen til Vestlandet. For særlig hyggeligere standardjazz før man rett og slett ikke.
Jan Granlie
Bodil Niska (tenor saxophone), Elisabeth Walker (piano), Tine Asmundsen (double bass)
