Den danske kvintetten Girls In Airports har de senere årene vokst til å bli et av Danmarks mest populære jazzorkestre. De har hatt en evne til å trekke nye, unge publikummere inn på jazzkonsertene, og sånn sett så gjør bandet en viktig oppgave.
Historien bak bandet er like merkelig som navnet, som følger flyplassens merkelige logikk. De startet som en gjeng venner og studenter i København, og var i starten kun å høre på private fester og på små klubber. En konsert i en hip platebutikk på Nørrebro, hvor musikerne holder til, var det som skulle til for å få de ut blant folket. Konserten var samtidig med at det var en rekke konsertarrangører i byen, men de kom ikke inn, men må allikevel ha oppdaget at her var det noe spesielt på gang, for det tok ikke lang tid før bandet var å høre både i Brasil og i Kina, Sør-Korea, New York, Tyskland, Portugal, London og Belfast.
Dette er deres fjerde utgivelse, og kommer i kjølevannet av de tre, overraskende nok, publikumsfavorittene man tidligere har kunnet lytte til.
Musikken befinner seg i det svevende landskapet, fra det euforiske til det melankolske. Noen kaller det «ambient music», «cinematic landscape» og «folklore jazz rock Copenhagen», men selv føler jeg meg egentlig litt snytt for de store musikalske opplevelser når jeg hører musikken.
Vi får ni låter, som (nesten) alle kunne vært en låt. Jeg forstår at dette fungerer på de hippe kafeene på Nørrebro, for her er det ingenting som forstyrrer samtalene rundt kafébordene, men hjemme i stuen blir det litt som å henge tungen ut av vinduet, hvis du forstår hva jeg mener.
En av låtene har de kalt «Aftentur», en tittel jeg synes beskriver innspillingen godt. Det er som å gå en tur langs søerne her i Kongens by, i rolig tempo, mens høstmørket senker seg over det nydelige landskapet. Det er ingenting som opprører en, alt er en dagligdags foretredelse, man kaster blikk på de som passerer enten på sykkel eller hånd i hånd ute i samme ærend som meg selv. Det er fremdeles varmt i været, selv om det snart er oktober, og man kjenner at det er deilig å være norsk i Danmark.
Men en av de viktige elementene for at en plateinnspilling blir vellykket, er at man av og til opplever kontraster. Men på «Fables» får man ingen overraskelser eller motstand. Alt glir lett forbi, uten at noen av musikerne tar ansvar og «gir jernet».
Bandet består av dyktige musikere, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de ikke bruker sine talenter på en bedre måte enn dette. Kanskje har det med penger å gjøre? Hva vet jeg?
Jan Granlie
Martin Stender (s), Lars Greve (s, cl), Mathias Holm (keys), Victor Dybbroe (perc), Mads Forsby (dr)
