Den andre svenske «propellen», Goran Kajfes, er en mangeslungen herremann. Vi har hørt ham og satt pris på hans musikk i en lang rekke sammenhenger, som Oddjob, dettes barneprosjekt Jazzoo, hans egne prosjekter, som Headspin og X/Y og Subtropic Arkestra, i kollektiver som Angels 9 og Nacka Forum.
I 2017 kom skiva «Enso» ut, med han nye prosjekt Tropiques. Og nå ved inngangen til mars 2019, slipper han ei ny plate — den andre — med kvartetten Tropiques, plata «Into the Wild». Men denne gangen er kvartetten utvidet til en kvintett, Goran Kajfes har trukket med seg gode, gamle Christer Bothén, først og fremst på bassklarinett, men også på strengeinstrumentet som for alltid er forbundet med Don Cherry. En variant av gruppen av vest-afrikanske strengeinstrumenter som kalles n’goni, den varianten som vanligvis betegnes som dozo, donso eller donzo n’goni, ‘jegerens n’goni’.
Jeg vet ikke hvem som var opphavet til betegnelsen «hypnojazz» om Tropiques musikk som det utsendte pressematerialet bruker. Men den er svært passende. For det er noe intenst drivende og hypnotiserende av musikken de presenterer. Rytmisk — nesten dansabelt, vamp-basert, men også svevende, nesten esoterisk. Den drar deg inn i seg på en måte som gjør det svært vanskelig å stå i mot. Om du nå skulle ønske å gjøre det.
Men det kan jeg garantere deg at du ikke vil gjøre. I det minste om du opplever musikken live på en scene nær deg. Når selv den hermetiserte versjonen på plata greier å utsette deg for et trykk og et sug som ellers forbindes med live-oppføringer, er musikken sterk. Da er musikken verdt å lytte til. Men live er den antakeligvis farlig, svært farlig. For hørt fra en scene blir denne krafta enda sterkere — uendelig mye sterkere — enn det som er mulig med musikk ut fra et sett med høyttalere.
Små, enkle mønstre, ofte, men ikke alltid, plassert i bassregisteret, skaper et lite mønster, over hvilken musikken utvikler seg fritt og improvisatorisk. Ut kommer det en medrivende, rocka salat som gjør det svært vanskelig å sitte stille. Den trekker deg inn i det éne, inn i det aller viktigste øyeblikket du noensinne opplever, nemlig det som skjer — her og nå, inn i nået.
Førstesporet , «Traces left behind», åpner med en dialog mellom Kajfes og Bothén som Zethson blander seg inn i, og etter hvert utvikler det seg til en deilig tropisk salat. En salat me solide røtter i den afro-orienterte jazzen fra 1970- og 1980-tallet, men som allikevel er fullt og helt 2019. Etter hvert utvikler det nærmest hynotiske vampet — som går og går og … — seg med en synth som etterhvert glir over i noe som mot slutten minner om steel drums. Med Holmegards conga-spill mer og mer fram i lydbildet, dreier låta seg mot slutten over i et karibisk landskap.
Andre sporet, «White sand», åpner med et ostinat framført på orgel av Zethson, som med kontrasten mellom Kajfes’ trompet og Bothéns bassklarinett, får et nærmest naivistisk uttrykk. Holmegards trommespill skaper motstand i dette, men høydepunktene er for meg Bothéns og Kajfes’ uttrykk her.
Og sånn fortsetter det gjennom alle de fem sporene på skiva. Plata viser til fulle at det var et genitrekk å invitere Christer Bothén inn i bandet. Samvirket mellom de to blåserne i bandet er til tider nærmest magisk. Jeg kan nesten ikke vente til jeg får oppleve denne konstellasjonen live. At skiva har fått et slikt hardtslående uttrykk, medfører at det også må uttrykkes en stor honnør til de som står bak den tekniske produksjonen, Daniel Bengtson på innspilling, Andreas Werliin på miksing og Mell Dettmer på mastring.
Med «Into the Wild» i hus, er det bare å lene seg tilbake. Plasser deg selv trygt mellom et par gode høyttalere, høyttalere som har god bredde i frekvensspektret og god dynamikk i responsen. Skru opp volumet, lukk øya og sett skiva i gang. Opplev nesten en time i et tropisk landskap, en regnskog med fugler i alle farger og med alle mulige uttrykk. Dette er ei skive du blir glad i, men ikke minst, det er ei skive du blir glad av!
Johan Hauknes
Goran Kajfes (tp, moog synth), Alexander Zethson (p, org, korg), Johan Berthling (b), Johan Holmegard (dr, perc), Christer Bothén (b-cl, donso n’goni)
