Å kalle seg Grace Kelly, er på mange måter litt belastende når man skal være kunstner, nesten uansett hva man skulle holde på med, selv om det ville være verst om man var skuespiller. Det er et navn som på mange måter forplikter, og siden saksofonisten Grace Kelly egentlig heter Grace Chung, så kunne hun kanskje valgt et litt mindre «kjent» navn. Hun legger tydeligvis listen høyt, så er det bare å sjekke ut om hun holder mål som saksofonist og vokalist. Men sjekker man ut hennes CV, så oppdager man også at hun har deltatt på flere filminnspillinger …
Hun er født i 1992, og har fram til nå gjort hele 12 plater (!) i eget navn. Hun har spilt mye sammen med trommeslageren Terri Lynne Carrington, men hun er ikke med på denne innspillingen. Derimot har hun samlet en rekke musikere som er med der det passer, som jeg må innrømme at jeg, med ytterst få unntak, ikke kjenner altfor godt til.
Rent musikalsk finner vi Grace Kelly i den litt moderne, amerikanske jazzen, hvor man kombinerer blues, tradjazz, soul, funk, moderne jazz og bebop i en og samme musikk, omtrent som Kamasi Washington. Og selv om platen ble kåret til det nest beste jazzalbum i 2016 i Down Beats Readers Poll, så lar jeg meg dessverre ikke fascinere altfor mye. Jeg synes musikken på mange måter blir tilpasset en gruppe lyttere, som vanligvis finner musikken på nettet, og som skifter fra artist til artist etter hver låt. Derfor blir dette også litt frustrerende å lytte til. Kelly (eller Chung) er sikkert en helt ok saksofonist, men det er det ikke så lett å få øye på i denne innspillingen. Hovedsakelig fordi man har plassert henne i et grusomt ekko, særlig i de tre første låtene, som hun har komponert selv.
På noen låter, strippes hun naken for effekter, og vi får helt ok altsaksofonspill, men heller ikke mer enn det, og på Charlie Chaplins «Smile», som er gjort av så godt som alle yngre vokalister, avsløres hun som en ikke altfor spennende vokalist. Jeg har hørt en rekke versjoner av låta de senere årene, som har hatt mye mer nerve og innlevelse enn dette.
I «Somewhere Over The Rainbow» spiller hun altsaksofon sammen med pianisten Henry Hey, bassisten Tim Lefebvre og trommeslageren Lemar Carter, og det låter ikke bra nok. Og når disse to låtene, pluss hennes eget tittelspor, skiller seg kraftig ut fra de andre, mer konstruerte, låtene, og en forferdelig funky utgave av «Amazing Grace», så blir jeg rett og slett frustrert og irritert. Og når «Amazing Grace» rett og slett låter råttent, så melder jeg pass.
Grace Kelly (eller Chung) er sikkert en dyktig saksofonist, som har kommet langt på kort tid. Men trenger jeg bruke tid og energi for å prøve å like henne? Nei!
Jan Granlie
Gracy Kelly (as, ss, fl, keys, perc, v), John Batiste (harm, v), Nolan Shaheed (tp), Jason Palmer (tp), Sam Crittenden (tb), Jeff Babko (Rhodes), Henry Hey (p, org), Mike Abraham (g), Pete Mc Cann (g), David Poe (g), Daniel Rojas (g, prog), Dan Lutz (b), Mike League (b), Mocean Worker (elb), Steve Hass (dr), Ross Pederson (dr, perc), Lemar Carter (dr), Jamey Haddad (perc), Shane Steele (v), Louis Costa (v), Titus Welliver (words), Stephen Lukah (prog)
