Trompeteren Gunnar Halle har bebudet denne innspillingen en god stund nå. Jeg tror lanseringskonserten for platen var allerede i fjor høst, men platene er altså ikke ute før nå.
Halle har de senere årene gjort seg mest bemerket i København, hvor han har fast plass i angrepet i Pierre Dørges New Jungle Orchestra. Men han påtreffes også i den helt motsatte enden av jazzen, nemlig i det meditative landskapet sammen med pianisten Espen Eriksen.
Og hva kan vi så forvente oss av Halle når han omsider slipper sin soloplate?
Jeg må si at jeg ble ytterst overrasket da jeg satte den på første gang. Det begynner nemlig med vokalisten (!) Gunnar Halle, riktignok i en temmelig elektronisk versjon, antar jeg. For det høres ikke ut som Halle har det spesielt godt i det han setter an det vokale. Men det får oss som lyttere til å våkne opp og lytte. Låta, som er tittellåta på plata, er popete og litt som noe Anneli Drecker kunne ha gjort med Bel Canto eller lignende.
Det fortsetter i et mer vanlig landskap for Halle. Hvor trompeten spiller hovedrollen. «Port» er ei fin låt, som får oss litt til å tenke på Goran Kajfes Subtropical Arkestra, dvs. moderne musikk i et slags skjæringspunkt mellom jazz og musikk med inspirasjon fra eksotiske land.
«Electrify» er ei låt som gjerne kunne vært gjort av Arve Henriksen, mens «Tchicai Silence» er en flott hyllest til den danske saksofonisten John Tchicai, og er en fin, melodisk sak hvor Halles neddempede trompetspill kommer til sin rett. En enkel melodi som setter seg fort i bakhodet, og som inneholder mange fine lag av instrumenter.
«This Last One Is For You», er ikke den siste, men en slags «Twin Peaks»-låt, hvor Maria Laurette Friis leder an med fin vokal.
«Lørdag» er muligens slik Halle har det en lørdagskveld på Nørrebro i København eller på en rufsete bar i Oslo, for det er i alle fall et godt stykke unna hans hjemtrakter på Mortensrud. Eksotisk, moderne, litt rocka og man kan lukte party lang vei. Låta er relativt tung, og Eivind Aarset får vist fram at han fremdeles er en habil rockegitarist.
«Snøting» er, selvsagt, en rolig ballade. Her faller snøen stille i gaten utenfor huset på Mortensrud. Bilene kjører nesten lydløst forbi og verden er hvit. Halles trompet, og litt elektronikk er det eneste som høres. Det er vakkert, kaldt og vinter.
«Weightless» er tilbake til Kajfes-landskapet. Et enkelt tema, Halles vokal igjen, og vi er tilbake i Istanbul en grytidlig morgen hvor tåka ligger tett over Bosporos-stredet. En fin melodi som man utvikler utover i låta, med mye keyboards og elektronikk fra kapellmesteren.
«Tropehjelm» er den mest eksperimentelle låta på plata, i alle fall i starten, før Halle og Joakim Frøysteins gitar setter an en rocka melodi og rytme. Halle utnytter trompeten til det ytterste i ei interessant låt.
Så avsluttes det hele med «Why Has The World Turned Upside Down», en kort og vakker avslutning som kun varer i ett minutt, men som i løpet av denne korte tiden gir oss lyst til å høre mer. En fin melodi som gjerne kunne vart lenger.
Det er mye elektronikk og trommer på denne plata. Trommeslageren Knut Finsrud er hele veien en viktig brikke i utviklingen av Halles musikalske landskap. I starten skrev jeg at jeg var overrasket over resultatet, fordi det var nesten så langt fra det jeg hadde forventet av Halle som mulig, men la deg ikke skremme av at det ikke ligger i samme musikalsk landskap som Dørges Jungle Orchestra eller samarbeidet med Espen Eriksen. Dette er Gunnar Halles musikk, som oppholder seg – ja nettopp – i Istanbul. Og det er jo en helt ok by å tilbringe 43 minutter og 36 sekunder i.
Jan Granlie
Gunnar Halle (tp, v, keys, elec), Thommy Andersson (b), Knut Finsrud (dr), Eivind Aarset (g), Joakim Frøystein (g), Maria Laurette Friis (v), Wetle Holte (dr), Jon Meinild (vib), Berke Can Ozcan (handclaps, perc), Einar Halle (c)
