Den norske saksofonisten Håkon Kornstad, har de senere årene vært en av de mest fremtredende utøverne av sitt instrument på den norske jazzscenen.
I eget navn har han, foruten den nyankomne «Live in Sarajevo», laget tre soloinnspillinger, «Dwell Time» (2009), «Symphonies in My Head» (2011) og «Single Engine» (2007). Ellers har han gjort plater med sin trio, med bandet Wibutee, med pianisten Håvard Wiik (Atomic), og med bassisten Ingebrigt Håker Flaten. I fjor var han med på pianisten Ketil Bjørnstads «A passion for John Donne», og tidligere har han samarbeidet med pianisten Bugge Wesseltoft.
I den senere tid har han også begynt å synge – ikke pop eller jazz, men opera. Han har tatt sin operautdannelse, og om ikke lenge foreligger hans «Tenor Battle» på plate.
På «Live in Sarajevo» opptrer han helt alene, kun med tenorsaksofon, flutonette, live looping og vokal.
Det starter med den gamle slageren «Sweden», som er en vakker låt hvor han spiller over sine egne looper. Det fortsetter med «Pearlfisher» hvor han også spiller oppå seg selv. Denne er basert på arien «Je crois entendre encore» fra operaen «Les pêcheurs de perles» («Perlefiskeren») av George Biset.
Hans tone i tenoren er vakker og interessant. Han har en helt egen måte å spille saksofon på, og hans «støt» i hornet gjør hans konserter og plater ytterst interessante.
Det er faktisk bare låtene «Sweden», «Whistler» og «Oslo» som er rene komposisjoner fra Kornstad, resten er spontane improvisasjoner, noe som gjør det hele enda mer imponerende.
På tredjesporet «Whistler» plukker han fram sin flutonette, som er ei fløyte med saksofonmunnstykke, og som nesten lyder som en klarinett. Her får vi nok en vakker låt med live looping, som gjøres på en ytterst smakfull måte.
I «Bånsull» er saksofonen tilbake, i en råere utgave enn på de to første låtene. Her improviserer han over «For himmerigs land maa man kjempe» som han fikk fra Ingebrigt Håker Flaten da de gjorde duoplaten «Elise» i 2008. Den glir rett over i «Oslo», som bare må bety at Kornstad liker hjembyen sin. For dette er vakkert!
I «A del mio dolce ardor» er en arie fra operaen «Paride ed Elena» av C.W. Gluck, hvor han først spiller saksofon før han går over til sang over sine egne looper. Og publikum er i sjokk. For Kornstad kan virkelig synge denne type musikk. I tillegg er det ytterst originalt å blande improvisert jazz med opera, noe Kornstad gjør på en fremragende måte.
«Ideale» er neste spor ut, og er basert på en napolitansk sang av F.P. Tosti. Her legger han først på litt enkel rytme fra rytmemaskin, før tenorsaksofonen kommer inn. Et stykke ut i låta kommer han inn med selve sangen, som er så utrolig vakker. Så får vi et strekk med saksofonimprovisasjon, før han igjen er tilbake med den nydelige sangen.
Det hele avsluttes med dem skammelig vakre «Ack Värmeland du sköna», eller «Dear Old Stockholm, som den er mer kjent som i jazzkretser. Og her hadde vi nesten forventet å få vakker sang fra Kornstad, men denne gangen blir det rent instrumentalt. Han har vel kanskje en viss respekt for enkelte som har gjort denne vokalt før…?
Innspillingen er gjort under den 18. Jazz Fest Sarajevo International Music Festival den 8. november 2014, og skal man dømme etter publikumsreaksjonene, så var dette en ytterst vakker konsert, for folket er i ekstase.
Kornstad kommer snart ut med sin «Tenor Battle», hvor hele platen er tenorsaksofon og tenorstemme, sammen med band. Vi som har hørt dette før på konsert, gleder oss. Men i mens kan vi glede oss over «Live in Sarajevo», som er en ytterst vakker liveinnspilling fra en svært kreativ kunstner.
Jan Granlie
Håkon Kornstad (ts, v, flutonette, whistle, live looping)
