Den norske bassisten Håkon Thelin kjenner man kanskje best fra trioen Poing hvor han spiller med saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og accordionisten Frode Haltli. I denne trioen lager de musikk ingen trodde var mulig. Spesielt mange har merket seg trioen gjennom deres fantastiske julekonserter, hvor de inviterer med en lang rekke norske musikere, for å gi en litt annen vri på julefeiringen. Sist hørte jeg trioen med Maja Ratkje som gjest unger Kongsberg Jazzfestival i fjor, hvor de gjorde revolusjonære, russiske arbeidersanger, Alf Prøysen og Åge Aleksandersen i en herlig musikalsk lapskaus.
Thelin har tidligere bl.a. vært kunststipendiat ved Norges Musikkhøgskole, hvor han jobbet med prosjektet kalt «World of Sounds – advancements in contemporary double bass techniques». I dag underviser han ved skolen. Han har deltatt på en rekke plateprosjekter, både med Poing, Jono el Grande, Eivind Buene, Ensemble Modern, Unni Løvlid og mange fler.
Stefano Scodanibbio ble født i Macerata i Italy i 1956, men døde dessverre i januar 2012. I 1980 og 1990 årene var Stefano Scodanibbio sentral i revitaliseringen av kontrabassen. Han spilte på de store festivalene over hele verden og dusinvis av verk ble skrevet spesielt for ham av komponister som Bussotti, Donatoni, Estrada, Ferneyhough, Frith, Globokar, Sciarrino og Xenakis. I tillegg var han en aktiv komponist og en fornyer av strykerinstrumentene. I de siste årene før han døde i 2012 var Scodanibbio preget av en uhelbredelig nervesykdom (ALS). En av de siste tingene han gjorde som utøver var å dra på en turné i Norge sammen med Håkon Thelin. Innspillingen «a Stefano Scondanibbio» er en hyllest til Scodanibbio. Innspillingene er gjort på forskjellige steder i Norge i 2009, og vi møter Thelin alene på to komposisjoner, de to sammen på tre og Scodanibbio alene i en komposisjon.
Å høre en ren bassplate vekker alltid interesse. Ikke bare fordi det ikke er så ofte man hører slike, men også fordi det nesten alltid er veldig bra utført.
Uten at jeg skal påstå at jeg er noen fagmann innenfor den rene «bassismen», så må jeg innrømme at dette er vakkert. De senere årene har bassen som instrument fått en helt annen posisjon i musikken enn tidligere, også innenfor de sjangerne vi i hovedsak dekker her på salt peanuts*. For ikke lenge siden anmeldte jeg en soloplate med Michael Francis Duch, og denne kommer smygende fram i hjernebarken når jeg hører på denne duoplaten.
Det er ikke tvil om at disse to bassistene traff noe de hadde til felles ved disse møtene. Gjennomgående er musikken lyrisk og eksperimentell, og mye lenger inn i samtidsmusikken enn jazzen. Likevel er det mye jazz og impro i det de gjør sammen eller hver for seg.
En helstøpt og spennende innspilling som hedrer Stefano Scondanibbio på en flott måte.
Jan Granlie
Håkon Thelin (b), Stefano Scodanibbio (b)
