Den amerikanske saksofonisten Jommy Halperin har opp gjennom de senere årene ført tradisjonen etter pianisten Lennie Tristano videre med flere spennende utgivelser. Han er født i 1958 og har vært aktiv på jazzscenen i New York siden begynnelsen på 70-tallet. Han studerte med Tristano, og etter Tristanos død, studerte han med Sal Mosca. Han var med i saksofonisten Warne Marsh sitt band på 80-tallet, sammen med pianisten Barry Harris, bassisten David Williams og trommeslageren Albert Heath.
Pål Nyberg er en av Sveriges hemmelige gitarskatter. Han har studert i Amsterdam, hvor han også holder hus. Han ble kjent med Halperin i Anmsterdam, og i fjor fikk han ideen om å ta med Halperin på turné til gamlelandet. Deretter bar det i studio i Stockholm i januar i år, og her er resultatet.
På «Snow Tiger» får vi 11 låter, hvor noen er komponert av Halperin, en av gitarist Nyberg og resten av Tristano, Lee Konitz, Warne Marsh og avslutningslåta «How Deep Is The Ocean» av Irving Berlin.
Alt stoffet er helt i Tristano-skolen, selv om Pål Nybergs komposisjon, «Siri», heller mest til den svenske folkesjela.
Musikerne på plata har tydeligvis satt seg inn Tristano-skolen, og bidrar på flott vis til å få denne musikken ut.
Pål Nyberg er en strålende gitarist, mens Robert Erlandsson (bass) og Andreas Fryland (trommer) er med på å gjøre dette til en fin skive.
Det starter med Lee Konitz «Sound-Lee» i en flott versjon, før vi får Warne Marsh «Dixie’s Dilemma» og Nybergs «Siri», før Halperins egen Cycle Logical» gir oss et godt bevis på Halperins nære forhold til Tristano.
Tristanos fine «Lennie’s Pennies» er en tett og fin låt hvor vi legger spesielt merke til Nybergs fine gitarspill, og en strålende solo fra Halperin, før det hele følges opp med Halperins tittellåt, «Snow Tiger», en morsom låt i Tristano-tradisjonen.
Deretter får vi Konitz’ «Subconscious-Lee» med fin bassintro fra Erlandsson og fint samspill mellom Halperin og Nyberg, Tristanos velkjente «317 East 32nd Street» med mer flott samspill og soloer, Tristanos «Leave Me», et hurtigløp over finurlige akkordføringer og «røddig» spill, og Halperins «Subatomic Dominant», før det hele rundes av med Berlins «How Deep Is The Ocean» som bonusspor.
Alt blir gjort tett i tradisjonen til Lennie Tristano og hans kolleger, hvor flere er representert på denne skiva. Og det er tydelig at de to svenskene (Nyberg og Erlandsson) pluss danske Fryland har brukt tid på å sette seg inn i denne kompliserte musikken.
Gjennomgående høres det nesten ut som Halperin spiller altsaksofon i stedet for tenor (som det står på coveret), bortsett fra på sistesporet, men det spiller ingen rolle. Hele platen er en fin samling låter fra Tristano-skolen, en type jazz som altfor få spiller i dag.
Jan Granlie
Jimmy Halperin (ts), Pål Nyberg (g), Robert Erlandsson (b), Andreas Fryland (dr)
