Den norske pianisten Håvard Wiik, har gjennom en rekke år manifestert seg som en av våre mest spennende pianister. Ikke bare i hjemlandet Norge, men også internasjonalt. Han har spilt med mange av de mest spennende musikerne i Norge, pluss en rekke utenlandske,. Helt siden vi møtte han i gruppen Motif, har vi fulgt han i hans egen trio, med Håkon Kornstad, som solpianist, og ikke minst som en viktig bestanddel av den svensk/norske gruppen Atomic. Og hele tiden, og i alle sammenhenger han har dukket opp i, har han vært den mer intelektuelle komponisten og utøveren i sammenhengene, ikke minst i Atomic, hvor Fredrik Ljungkvist og han, lager musikk som gjør Atomic til et variert og spennende band.
På «This Is Not A Waltz» møter vi han sammen med to andre norske bautaer innenfor den nyere jazzen, bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen. Vi får åtte komposisjoner gjort av Wiik, og hele veien inneholder låtene en fellesnevner: energi. Ikke på den måten at det er «full pinne» hele veien, men man kan, som lytter, hele veien kjenne de tre sin energi som nærmest spruter ut av høytalerne.
Jeg synes Wiik på denne platen går lenger i å frigjøre pianospillet enn på mange av hans tidligere utgivelser, og sammenligner man med hans forrige soloutgivelse, «The Arcades Project» fra 2007, med de samme musikerne, hører man klart at Wiik har utviklet seg ytterligere.
Musikken kan tidvis nesten nærme seg Cecil Taylor i de heftige strekkene, særlig i andrelåta «Neidbau», mens de tar det ned og inn i det mer intelektuelle i tredjesporet, «Tudor Style». Og hør på hans pianospill i fjerdesporet «Bought & Muzzied». Strålende!
Og ved å variere såpass mye, så lager de tre en svært spennende plate, som man blir lenket fast i stolen når man lytter.
Bassist Vågan og trommeslager Mjåset Johansen er absolutt med på å gjøre denne innspillingen til en energiutladning. Jeg kan nesten ikke tenke meg et heftigere komp i jazzlandskapet nå om dagen. De har stor respekt for pianisten og komponisten, går aldri i veien for hans ideer, og understøtter han hele veien med strålende spill. Og når Vågan slipper til som solist, så smeller det i veggene. Og Mjåset Johansens trommespill er hele veien heftig og tøft, men han er også i stand til å ta det hele ned, uten at energien forsvinner, og man får lyst til å gjøre noe annet enn å lytte.
Lyden på platen, den er tatt opp i SONO Records i Praha, er som om opptakene var gjort live. Det kan kanskje forvirre noen av de som heller til lydopptakene til ECM og Jan Erik Kongshaug og hans studio, men jeg synes det gjør platen mer «autentisk», enn om man skulle fått en litt steril lyd, som ofte forekommer på andre studioplater.
Og når de avslutter med den heftige «Mnemonic funktions», så er man såpass utslitt av å lytte at man bare bestemmer seg for at nå får det være nok for i dag. Man har fått servert musikk som man blir fullstendig utladet av å høre på. Ikke fordi det har vært plagsomt, men fordi musikken krever såpass mye av den som lytter at man nesten må ta seg en dusj. For «This Is Not A Waltz» er en praktfull innspilling, som gir og tar gjennom alle de åtte sporene, og som tømmer hodet til lytteren på en deilig måte.
Et mesterstykke!
Jan Granlie
Håvard Wiik (p), Ole Morten Vågan (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)
